Blir barn mer aggressive av å spille Fortnite?

Et innlegg i Aftenposten 10. juni spør om det er «på tide å skru av» det svært populære spillet Fortnite.

Fortnite er et overlevelsesspill i en tegneserieaktig stil, men det har også en «battle royale»-modus, der spillerne kjemper mot hverandre. For å få has på motstanderne, bruker de blant annet økser og skytevåpen.

Innleggsforfatteren Ole Andre Bråten jobber med organisasjonspsykologi og er forfatter av en bok om konflikthåndtering, blant annet i skolen. Han har også bakgrunn fra Forsvaret og politiet. I innlegget stiller han spørsmål ved påvirkningen slike spill kan ha på barn og unge. Hans råd til foreldrene er å skru av Fortnite.

Ifølge Bråten ønsket han å sette fokus på vold og trusler i skolen. I innlegget skriver han også at «vi må snakke med barna våre og kjenne hvordan de kan skades og settes i situasjoner de ikke ønsker.»

Bråten skriver blant annet dette om dataspill:

Han skriver også:

Innlegget ble raskt spredd i sosiale medier, og var tirsdag 11. juni på femteplass på Storyboards liste over de mest engasjerende sakene det siste døgnet.

Det finnes ingen forskning på hvordan Fortnite kan påvirke barn og unge. Til gjengjeld finnes det et utall studier om hvordan voldelige dataspill kan påvirke dem.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva forskningen sier om koblingen mellom voldelige spill og aggresjon. Blir barn og unge mer aggressive av å spille voldelige spill?

Redigerte innlegget

Aftenposten endret Bråtens innlegg torsdag 13. juni. I den redigerte versjonen la avisen til følgende korreksjon:

Den opprinnelige versjonen av innlegget kan leses på Internet Archive.

Viser til studier

I sitt innlegg viser Bråten blant annet til det såkalte Bobo-eksperimentet.

I denne studien, som ble utført på 60-tallet av Stanford-psykologen Albert Bandura, så en gruppe barn blant annet en voksen slå løs på en oppblåsbar dukke. En annen gruppe barn så voksne leke fredelig med dukken.

Etterpå ble barna satt i samme rom som dukken. Barna som hadde sett en voksen være aggressiv mot dukken, var selv mer tilbøyelige til å være aggressive mot den. Dette gjaldt ikke for dem som hadde sett en voksen leke fredelig med dukken.

Ifølge Bråten viser dette eksperimentet at barn og unge kan bli mer aggressive ved å se eksempler på aggresjon. Banduras forskning har hatt innflytelse på det som kalles General Aggression Model (GAM). Dette er en psykologisk modell for aggresjon som ofte brukes i spill- og medieforskning.

Bråten har også sendt Faktisk.no lenker til flere vitenskapelige studier av sammenhengen mellom voldelige spill og aggresjon. Disse har blitt publisert i vitenskapelige tidsskrifter som PNAS, PLoS One og Psychological Bulletin.

Metodeproblemer

Men hva sier vitenskapen om sammenhengen mellom voldelige spill og aggresjon?

Svaret er at det er komplisert.

Forskningen spriker, men de studiene med høyest vitenskapelig kvalitet tyder på at det ikke finnes noen sammenheng.

Studiene som finner en sammenheng mellom voldelige spill og aggresjon, finner svake sammenhenger. Om de stemmer, har voldsspill bare en liten effekt på barn og unges aggresjon.

I tillegg regnes mange av studiene på dette området som problematiske. Det skyldes blant annet metodeproblemer og variasjon i hvordan de måler aggresjon.

Flere rapporter, blant annet fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og det Svenska medierådet, har vært kritiske til forskningen på voldelige dataspill.

NOVAs rapport, som har tittelen «Medievold avler vold? - reell frykt eller moralsk panikk?», kom i 2010.

Rapporten er i hovedsak basert på forskningsresultater som ble publisert mellom 1995 og 2010.

NOVA-forskerne framhever blant annet at mange av studiene de har gjennomgått framstår som selvmotsigende. For eksempel kan én måte å måle aggresjon på tilsi at dataspill fører til økt aggresjon, mens en annen tyder på det motsatte. Slike motstridende målinger kan være med i én og samme studie. I innledningen til rapporten (s. 13) står det:

I sin rapport, som ble publisert i 2015, trekker Svenska medierådet fram flere lignende problemer. En oversikt over hva forfatterne mener er problematisk kan sees på side 7 i rapporten.

I 2015 publiserte American Psychological Association en resolusjon der de støtter teorien om at voldelige spill påvirker aggresjon. Et utvalg i foreningen er imidlertid kritiske til denne resolusjonen.

Uenighet om effekten

Det finnes også flere vitenskapelige oppsummeringer, såkalte metastudier, av forskningslitteraturen om voldsspill og aggresjon. Et fellestrekk er at de finner små effekter.

I en nyere metastudie, som Bråten viser til, konkluderer forfatterne med at voldelige dataspill gjør unge mer aggressive. Denne studien ble publisert i tidsskriftet PNAS. De fant en ganske liten effekt av voldelige spill.

Forfatterne konkluderer likevel med at små effekter er viktige, så lenge de kan bidra til å forhindre vold og antisosial oppførsel.

En lignende studie ble utført av Christopher J. Ferguson, og kom ut i tidsskriftet Perspectives on Psychological Science i 2015. Også denne fant en liten effekt. Den konkluderte med at det ikke er mulig å slå fast at voldelige spill gjør barn og unge mer aggressive.

Sammenheng og årsak

Uenighet om hvordan små effekter skal tolkes, går igjen i forskningslitteraturen om voldelige spill.

For å forstå denne uenigheten bedre, har vi tatt kontakt med Maria Teresa Grønning Dale. Hun er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress og førsteamanuensis II ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Oslo. Et av hennes fagområder er kvantitativ metode.

I en e-post skriver hun blant annet følgende om studier av voldelige spill og aggresjon:

– Dette er et klassisk eksempel jeg bruker i undervisningen for å vise at korrelasjon og regresjon, som brukes i disse studiene, ikke kan påvise kausalitet. Her kan årsaksretningen gå begge veier, for eksempel at barn som er aggressive i utgangspunktet spiller flere voldelige dataspill.

Hun fortsetter:

– Det kan være andre ytre variabler som påvirker sammenhengen, for eksempel foreldrenes sosioøkonomiske status eller en genetisk komponent.

Grønning Dale påpeker også at metastudier ofte har store utvalg av respondenter. Dette skyldes gjerne at de legger sammen utvalgene fra flere studier, noe som gjør at utvalget de baserer seg på blir like stort som summen av alle studiene som er med i analysen.

Konsekvensen, ifølge Grønning Dale, er at det blir lett å få signifikante resultater, selv om effektene er små. Man bør derfor være forsiktig med å legge for stor vekt på funnene i metastudier, bare fordi de er signifikante.

Små puslespillbrikker

Vi har vist PNAS-studien til Beate Wold Hygen, som er forsker ved NTNU Samfunnsforskning og postdoktor ved Institutt for psykologi ved NTNU. Hun har blant annet forsket på forholdet mellom spilling og sosiale ferdigheter hos unge.

Vi har bedt Hygen om å kommentere de små effektstørrelsene. I en e-post skriver hun:

– At en effektstørrelse er liten, er ikke det samme som at den er meningsløs.

Hygen forklarer:

– De fleste sosiale fenomener, også aggresjon, er bestemt av mange faktorer. Hver av dem forklarer sjeldent en veldig stor del av variansen. Vi snakker om et stort puslespill med mange brikker.

Varians beskriver hvor stor spredning det er mellom verdiene i et utvalg.

Videre skriver hun:

Hva er effekten?

Vi har også bedt Grønning Dale om hjelp til å tolke effektstørrelsene studiene finner. Hun svarer slik:

– Fergusons studie har en korrelasjonskoeffisient på r= 0.06. Det tolkes som svært lav sammenheng.

Ved hjelp av noen beregninger kan man bruke dette tallet til å si noe om hvor stor andel av forskjellene i barn og unges aggresjon dataspilling kan forklare.

– For å si det veldig forenklet kan dataspill forklare omtrent 0,4 prosent av barnas aggresjon. De resterende 99,6 prosent av adferden vil forklares av andre faktorer, skriver Grønning Dale.

Kun svake sammenhenger

Om PNAS-studien som konkluderer med at voldelige spill har en effekt på aggresjon, skriver Grønning Dale:

– Den andre studien bruker en standardisert regresjonskoeffisient og får verdien 0,078 når de justerer for kovariater. Det vil si at når man øker videospillingen med ett standardavvik, vil aggresjonen øke med tilsvarende 0,078 standardavvik, noe som også er veldig lavt.

En regresjonskoeffisient finner man gjennom en regresjonsanalyse. Den viser hvordan en avhengig variabel øker i takt med økningen i en uavhengig variabel. I dette tilfellet viser den hvor mye aggresjonen øker i takt med en økning i spilling av voldelige spill.

Å justere for kovariater betyr at man forsøker å fjerne påvirkningen andre variabler, som kjønn, alder eller sosioøkonomisk bakgrunn, kan ha på resultatet.

Standardavvik er en måte å beregne variasjonen i et utvalg på.

Grønning Dale oppsummerer de to studiene slik:

– Effektstørrelsene det er snakk om, er svært lave. Det er mulig at videospill fører til aggresjon, men hvis det er tilfellet, så er det i liten grad. Dessuten påviser ingen av disse studiene kausalitet, kun svake sammenhenger.

En ny studie av forskningslitteraturen om spill og aggresjon konkluderer med at metastudiene på området stort sett finner at spilling har en negativ effekt, men at denne effekten så å si alltid er liten. En versjon av artikkelen kan leses her.

Flere voldelige spill, men mindre vold

Selv om forskerne er uenige om hvorvidt voldelige spill gjør unge mer aggressive, finnes det flere studier som tyder på at unge ikke har blitt mer voldelige etter at voldelige dataspill ble populære.

En av studiene, som ble utført av Christopher J. Ferguson, tyder på at mengden vold utført av unge i USA har blitt lavere samtidig som stadig flere spilte voldelige spill. Studien dekker perioden 1996-2011.

Ferguson er en kjent kritiker av teorien om at voldsspill avler aggresjon og vold. En annen, tilsvarende studie kom imidlertid til en lignende konklusjon.

Det er viktig å merke seg at disse studiene ikke viser at det blir mindre vold fordi flere spiller voldsspill. De viser bare at disse to tingene skjer samtidig.

Det kan være andre forhold som gjør at unge utøver mindre vold, for eksempel kulturelle endringer eller økt fokus på skole.

Grunnen til at de likevel er verdt å merke seg, er at vi burde forvente det motsatte hvis det stemte at voldsspill gjør spillerne mer aggressive. Da burde volden øke i en periode hvor flere og flere spiller voldelige spill. I stedet skjer det motsatte.

Fant ingen effekt

I 2018 og 2019 kom det ut to studier som undersøkte hvilken effekt voldelig spill har på aggresjon over tid.

En studie som ble publisert i tidsskriftet Nature Molecular Psychiatry i 2018, forsøkte å undersøke hvilken påvirkning voldelige spill har på spillere over tid. Studien var en randomisert kontrollstudie som siktet mot å teste årsakssammenhengen mellom spilling og aggresjon.

Randomiserte kontrollstudier regnes som gullstandarden for å teste årsakssammenhenger. Slike studier brukes blant annet for teste effekten av medisinsk behandling.

Forskerne bak studien delte inn 90 voksne forsøkspersoner i tre grupper. Den første gruppen spilte Grand Theft Auto V, et spill som inneholder nok vold til at det har 18-årsgrense i Norge.

En annen gruppe spilte The Sims 3, en såkalt livssimulator. Dette spillet er ikke voldelig. Spillerne ble bedt om å spille minst 30 minutter daglig.

Den tredje gruppen spilte ingen spill i det hele tatt.

Før forsøkspersonene begynte å spille, målte forskerne aggresjonsnivået deres ved hjelp av en rekke forskjellige tester. Dette gjorde det mulig å måle endringer i aggresjonsnivået.

Studien varte i to måneder, og det ble gjennomført flere tester av aggresjonsnivå underveis.

Forskerne gjorde flere statistiske analyser av dataene de satt igjen med. I alle tilfeller var resultatet at de som spilte Grand Theft Auto V ikke ble mer aggressive enn de var før de begynte å spille.

GTA-spillerne var heller ikke mer aggressive enn de som spilte The Sims 3 eller de som ikke spilte noe.

En oppfølgingsundersøkelse to måneder senere fant heller ingen effekt.

Fant ingen sammenheng

En artikkel som ble publisert i Royal Society Open Science i mars 2019, kom til en lignende konklusjon. Studien var såkalt forhåndsregistert. Det betyr at forskerne hadde meldt inn på forhånd hvilken hypotese de ville teste, og hvordan de ville gå fram for å undersøke den.

Forhåndsregistrerte studier regnes som mer pålitelige. Dette skyldes at forskerne ikke gir seg selv frihet til å lete etter sammenhenger i datamaterialet uten at de er knyttet til den hypotesen de ønsket å undersøke i utgangspunktet.

I studien så forskerne ikke bare på sammenhengen mellom spilling og aggresjon, men også på sammenhengen mellom mengdenspilling og aggresjon. De brukte et utvalg av 1004 ungdommer og like mange av ungdommenes foresatte.

Forskerne undersøkte blant annet hvor mye ungdommene spilte, hva slags spill de spilte, og hvor aggressive de var. Det siste ble gjort ved hjelp av en rekke forskjellige spørreundersøkelser. I tillegg ba forskerne ungdommenes foresatte om å rapportere hvor aggressive ungdommene var, for å unngå misvisende selvrapportering.

Deretter gjennomførte forskerne ulike statistiske analyser. Hensikten var å undersøke flere mulige sammenhenger mellom voldelige spill og aggresjon. Ingen av analysene viste en statistisk signifikant sammenheng mellom de to.

Oppsummering

• I forskningsmiljøet er det omstridt om voldelige spill kan gjøre barn og unge mer aggressive.
• Flere rapporter peker på metodologiske utfordringer i mange av de studiene som hevder å ha påvist en sammenheng mellom voldelige spill og aggresjon.
• Metastudier av sammenhengen mellom voldelige spill og aggresjon viser stort sett en effekt, men også at denne effekten er liten.
• En randomisert kontrollstudie som fulgte deltakerne over tid, fant ingen sammenheng mellom voldelige spill og aggresjon. Denne typen studie regnes som gullstandarden for å teste behandlinger og andre inngrep.
• En forhåndsregistrert studie som gjennomførte flere statistiske analyser av et datamateriale hentet inn fra 1004 ungdommer og like mange av deres foresatte, fant heller ingen sammenheng mellom voldelige spill og aggresjon.