FN-eksperter mener noen påstander om voldtekt er troverdige, men avviser andre

«Det er rimelig grunn til å tro at det som del av 7. oktober-angrepene ble utført seksualisert vold, inkludert voldtekt og gruppevoldtekt, på minst tre forskjellige steder i områdene rett utenfor Gaza.»

Det var et av hovedfunnene i rapporten som 4. mars ble offentliggjort av Pramila Patten, FNs spesialutsending for seksualisert vold i konfliktområder (Special Representative of the Secretary-General on Sexual Violence in Conflict, eller SRSG-SVC).

11. mars, en uke etter den første offentliggjøringen, presenterte Patten funnene for Sikkerhetsrådet. I etterkant har ekspertgruppen fått mye kritikk i sosiale medier.

Et raskt søk på X viser poster der fravær av billed- og tekniske bevis i rapporten trekkes fram som grunner til å være meget skeptisk til innholdet. Denne X-posten fra den omstridte amerikanske forfatteren Norman Finkelstein er et eksempel på kritikken:

Mener rapporten er et godt utgangspunkt

Professor Inger Skjelsbæk, en av Norges fremste eksperter på voldtekt i krig, sier til Faktisk.no at det ikke er uvanlig med heftige diskusjoner når denne typen rapporter legges fram:

– Min erfaring er at slike rapporter alltid medfører politisk debatt.

Skjelsbæk er både forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Siden 1996 har hun forsket på seksualisert vold i konflikt og krig, og ifølge henne blir tematikken nå tatt mer på alvor enn tidligere. Hun sier at disse hendelsene blir forstått som politiske handlinger, slik var det ikke alltid før.

– Oppmerksomheten som Pattens rapport blir til del ville vært utenkelig på 90-tallet. Da hadde man ikke oversikter over bruken av denne formen for vold i forskjellige konflikter. Nå har man systematisk årlig rapportering om bruken av denne volden, sier hun.

Skjelsbæk har høy tillit til Patten og gruppen hun har hatt med seg.

– Vi bruker deres rapporter i våre forskningsprosjekter. Patten har jobbet med sitt faste ekspert-team i årevis. De er blitt veldig proffe. Erfaringen gjør at de har sammenlikningsperspektiv som er veldig nyttig, sier Skjelsbæk.

Forskeren har lest den ferske rapporten og sett opptak av presentasjonen for Sikkerhetsrådet. Skjelsbæks hovedinntrykk er at rapporten er et godt startpunkt for å finne ut så mye som mulig om hva som skjedde 7. oktober.

(Les mer om Inger Skjelsbæks vurdering av rapporten lenger nede i artikkelen.)

Mangel på detaljerte fremstillinger

Faktisk.no har mottatt henvendelser der vi blir bedt om å se nærmere på rapporten. Fellesnevnerne i disse oppfordringene er en mistanke om at arbeidet er basert på israelske løgner, at det ikke finnes belegg for de alvorlige beskyldningene om voldtekt og at gruppens mandat uansett ikke var å fremskaffe beviser.

Men når FN-gruppens hensyn til overlevende og ofre gjør at rapporten inneholder generelle beskrivelser og ikke detaljer, er det vanskelig å gjøre en ordentlig faktasjekk av rapporten. Vitnesbyrdene, bildene og den resterende dokumentasjon gruppen baserer sitt arbeid på, er ikke åpent tilgjengelig i rapporten.

I et forsøk på å belyse ekspertgruppens arbeid, metodikk og begrensninger, kontaktet vi Pramila Pattens kontor. Svaret fra informasjonsavdelingen var at det beklageligvis ikke var mulig å gjøre intervjuer akkurat nå.

I stedet har vi trukket ut noen sentrale momenter fra den 23 sider lange rapporten.

Litt om bakgrunnen

FN-gruppens mandat var å samle inn, analysere og verifisere informasjon om konfliktrelatert seksualisert vold 7. oktober for mulig inkludering i kontorets årlige rapport på vegne av FNs generalsekretær. (En tilsvarende årsoppsummeringsrapport for 2022 kan studeres her, hvor man i paragraf 5 finner FNs definisjon på konfliktrelatert seksualisert vold.)

Rapporten er basert på ekspertgruppens besøk i Midtøsten i drøye to uker i månedsskiftet januar-februar. Gruppen var ledet av FNs spesialutsending Patten og bestod ellers av et ni medlemmer stort teknisk team med ekspertise innen menneskerettigheter, politi- og etterforskningsmetodikk, juss, rettsmedisin, patologi, håndtering av åpne, digitale kilder og det å gjennomføre trygge og etisk funderte intervjuer med ofre for seksuell og kjønnsbasert vold.

I løpet av oppholdet intervjuet de en rekke offisielle kilder, 7. oktober-ofre, frigitte gisler, pårørende til drepte og flere andre. I tillegg gikk de gjennom over 5000 fotografier og rundt 50 timer med lyd- og bildeopptak fra 7. oktober.

Det som er avkreftet eller ikke lar seg bekrefte

I rapporten er det brukt mye plass på konkrete beskyldninger FN-gruppen ikke kan verifisere og andre påstander de avviser. Rapporten inneholder for eksempel ikke opplysninger fra 7. oktober-angrepene som bygger opp om påstander om at seksualisert vold har vært systematisert på noen måte – noe som for eksempel var tema i en svært omdiskutert reportasje publisert av The New York Times 28. desember 2023.

Flere steder i The New York Times-reportasjen, overskriften inkludert, heter det at den seksualiserte volden var «weaponized» – at det inngikk i et mønster. Den amerikanske avisen har senere fått kritikk for å ikke kunne dokumentere dette nærmere.

Rapporten til FN-gruppen ledet av Patten sier ikke noe om hvorvidt seksualisert vold har vært del av et mønster eller at det er Hamas som eventuelt står bak. Ifølge rapportskriverne var det ikke en del av oppdraget å gjøre forsøk på å koble hendelsene til spesifikke væpnede grupper.

I rapporten pekes det på en rekke begrensninger i informasjonsinnhentingen. Ekspertgruppen hadde for eksempel lite førstehåndsinformasjon å forholde seg til. På israelsk side hadde man i tiden rett etter angrepene prioritert redningsarbeid og identifikasjon, og ikke etterforskningsskritt med tanke på å skulle avdekke seksualisert vold. I henhold til religiøs praksis ble dessuten begravelser gjennomført relativt raskt.

FN-gruppen opplevde at det var vanskelig å få vitner eller overlevende ofre i tale. Ifølge rapporten har israelske ofre og vitner lav tiltro til både nasjonale og internasjonale myndigheter.

I tillegg var det lite å hente i rettsmedisinsk forstand. I oppstyret etter angrepene ble bevis enten spredd eller ikke samlet inn, samtidig som et høyt antall brannskadde ofre vanskeliggjorde analysearbeidet. Det viste seg også at flere av de tidlige og alvorlige påstandene om grove palestinske krigsforbrytelser var basert på fortolkninger fra ikke-profesjonelle. Den typen beskyldninger er i rapporten betegnet som ubegrunnede («unfounded»).

Faktisk.no har tidligere omtalt én av påstandene som i FN-gruppens rapport blir avvist på dette grunnlaget. Den artikkelen kan leses her:

Sannsynlighetsovervekt og begrepsbruk

I rapporten beskrives ulike nivåer for slutningene gruppen har trukket i etterkant av analysearbeidet. Påstander de mener å feste lit til, er i to kategorier – enten er det «reasonable grounds to believe» eller «clear and convincing information». Dette er i henhold til standarder tidligere utarbeidet av Sikkerhetsrådet og FNs Menneskerettighetsråd. I rapporten viser de i den anledning til følgende definisjon hentet fra en rapport fra United Nations Fact-Finding Mission on the Gaza Conflict, publisert i 2009:

Førstnevnte kategori kan oversettes med «rimelig grunn til å tro», og den andre må bli «klar og overbevisende informasjon». I gjennomgangen forklares det at sistnevnte formulering ikke har noen klar definisjon, men at klassifiseringen gjøres når man har enda mer informasjon eller beviser enn tilfellet er med «rimelig grunn». Man er altså sikrere i sin sak.

Samtidig understrekes det at «clear and convincing information» i bevismessig forstand innebærer mindre enn termen «beyond reasonable doubt» – eller «hevet over enhver rimelig tvil». I foreliggende rapport presenteres det ikke noen bevis av sistnevnte type.

Til gjengjeld blir det i rapporten pekt på en del informasjon som omtales som «circumstantial», som i norsk dagligtale kanskje oftest omtales som indisier. Begrepet er i rapporten forklart som «indirekte» informasjon som ikke i seg selv beviser påstanden, men som er med og bygger opp under argumenter i den retningen. De «indirekte», men altså ikke-konkluderende, bevisene FN-gruppen nevner, er i første rekke bildedokumentasjon og vitnesbyrd om kvinner som er skutt og drept, og deretter blitt funnet bakbundet og/eller helt eller delvis avkledd.

Selv om dette er funn som kategoriseres som «circumstantial», kan dette ifølge FN-gruppen være indikasjoner på seksualisert vold.

Funnene og hva de er basert på

Ovennevnte gradering er brukt i den delen av rapporten hvor funnene presenteres, nærmere bestemt under fire punkter.

1. På Nova-festivalen mener gruppen det er rimelig grunn til å tro at flere tilfeller av seksualisert vold fant sted – herunder voldtekt, gjengvoldtekt og påfølgende drap. Dette er basert på flere vitnesbyrd. Noen vitner har også rapportert om minst to tilfeller av voldtekter av kvinnelige lik. Andre troverdige kilder på festivalen skal ha sett drepte kvinner funnet helt eller delvis nakne og skutt i hodet og/eller bundet, noen ganger opp mot trær eller stolper.

2. Langs Road 232, der festivaldeltakere flyktet, mener FN-gruppen det er rimelig grunn til å tro at seksualisert vold fant sted, inkludert voldtekt av to kvinner. Dette er basert på det som i rapporten omtales som troverdig informasjon fra oppsamlede vitnesbyrd.

3. I kibbutsen Re’im mener gruppen det er rimelig grunn til å tro at det fant sted seksualisert vold, voldtekt inkludert. I rapporten pekes det på én særskilt hendelse der offeret var en kvinne utenfor et bomberom. Denne påstanden er ifølge ekspertgruppen støttet opp av vitner og digitalt materiale.

4. I rapporten er det i tillegg satt opp et eget punkt for de som ble tatt som gisler etter 7. oktober-angrepene. Konklusjonen er at seksualisert vold, inkludert voldtekt, seksualisert tortur, og ondskapsfulll, inhuman og nedverdigende behandling har pågått. FN-gruppen mener at de har dekning for å si at disse påstandene er støttet av det de omtaler som klar og overbevisende informasjon. Gruppen anfører dessuten at det er rimelig grunn til å tro at det fortsatt er gisler i Gaza som blir utsatt for denne formen for vold. I tillegg anfører de at det er rimelig grunn til å tro at kvinnelige gisler også har måttet gjennomgå andre former for seksualisert vold. FN-gruppen baserer det sistnevnte på førstehånds vitnesbyrd fra løslatte gisler.

Israeleres FN-skepsis som hinder

Flere steder i rapporten trekkes det fram at det er behov for mer etterforskning. Den typen arbeid skal blant annet gjøres av FNs egen granskningskommisjon for Israel og Palestina. Lederen av kommisjonen, Navanethem Pillay, har flere ganger oppfordret verdenssamfunnet til å bidra, samtidig som arbeidet vanskeliggjøres av motstand fra israelske myndigheter.

Inger Skjelsbæks erfaring med tilsvarende arbeid er at dette uansett vil ta lang tid.

– Man er fortsatt tidlig i prosessen. Det er bare å sammenlikne med Ukraina der vi fremdeles vet veldig lite og hvor de som skal dokumentere opplever at det er vanskelig å få tilgang til informasjon.

Skjelsbæk sier at neste steg i prosessen blir når Pattens kontor senere i år levererer sin årsoppsummering på vegne av Generalsekretæren.

– I reaksjonene på rapporten for et par uker siden var det flere som trakk fram de vanskelige arbeidsforholdene for FN-gruppen, også gruppen selv. Hvor uvanlig er det med slike begrensninger?

– Dette er alltid vanskelig arbeid, både med tanke på ressurser, tid og tilgang på vitnesbyrd og dokumentasjon. Det mest spesielle her er kanskje at FN er uglesett av israelere og dermed har hatt mindre tilgang på ofrenes opplevelser og samtaler med vitner.

Skjelsbæk tror det siste har vært en stor utfordring.

– De har ikke hatt samtaler med overlevende ofre fordi de er for traumatisert. Samtidig kan man se for seg andre de kunne ha snakket med, enten det er vitner, løslatte gisler eller ofre, er hindret av mistilliten til FN. Sånn sett har nok arbeidsforholdene denne gangen vært mer begrenset enn det som er vanlig når informasjon innhentes.

Forskerens vurdering av rapporten

Debatten om rapporten har også vært preget av diskusjon om ordvalg når det kommer til karakteristikk av jobben som er gjort. Er det funn, verifisert informasjon, bevis eller noe annet?

Slik Skjelsbæk leser rapporten, er hovedessensen at FN-gruppen i henhold til sine standarder kan etablere noen sikre funn.

– Det er ikke slik at de utvetydig har dokumentert enorme mengder av overgrep. De peker på noen få tilfeller samtidig som de åpner for at mer kan ha funnet sted. Men dette krever mer etterforskning og ytterligere granskning. Det er slutningene i Pattens rapport.

Ifølge Inger Skjelsbæk er rapporter som denne å regne som grunnlagsrapporter. Hun mener at rapporten har sin styrke i at den tydelig viser begrensningene i arbeidet.

– Jeg synes den er klokt skrevet. Språket er lite polariserende samtidig som teksten setter av plass til indisiene som peker i retning av at her gjenstår mye arbeid, sier hun.

Solid rapport, mener Amnesty Norge

Politisk rådgiver i Amnesty Norge, Gerald Folkvord, er tilfreds med at det omsider er utarbeidet det man kalle en uavhengig rapport med søkelys på påstandene om seksualisert vold i angrepene 7. oktober.

– Dette er noe Amnesty har prøvd å undersøke helt siden 7. oktober, men vi har ikke fått den nødvendige tilgangen på informasjon. Derfor er det bra at Patten og hennes team har kunnet gjøre dette arbeidet, og rapporten fremstår veldig solid, sier han.

I likhet med Inger Skjelsbæk mener Amnesty-rådgiveren det er et positivt trekk at ekspertgruppen har vært så åpen om begrensningene i arbeidet.

– Nå er det ikke utypisk at slikt arbeid er krevende. Men for 7. oktober har det vært spesielt utfordrende at hjelpearbeiderne ikke tok vare på bevis og at de israelske myndighetene ikke har ønsket å samarbeide med andre, sier Folkvord.

Ifølge Folkvord er dessuten den pågående krigen spesiell i form av omfanget av feilinformasjon. Han forteller at på Amnesty Internationals «evidence lab» flommer det over av innhold fra sosiale medier som enten er bevisst konstruert eller feiltolket og deretter spredd videre. Han mener at dette også gjelder på regjeringsnivå.

– Erfaringsmessig vet vi at fortellinger om seksualisert vold går inn i kampen om narrativene. Da kan det noen ganger bli slik at fortellingene blir viktigere enn ofrene.

Veien videre

Med FN som avsender mener Gerald Folkvord at tematikken nå er tatt et steg videre.

– Pramila Patten og hennes team er også anerkjente. Man kan liksom ikke tvile på intensjonene deres. Det gir rapporten ekstra tyngde, sier han.

Utgangspunktet til Amnesty International er ifølge Folkvord at seksualisert vold er noe som finner sted i konflikt og krig, og derfor må tas på dypeste alvor.

– Det handler ikke bare om den enkelte soldat, men at ansvarliggjøringen går til topps. Og til sist bør Den internasjonale straffedomstolen (ICC) på banen. Men akkurat nå er vi mest opptatt av det som står i rapporten om at gislene høyst sannsynlig er ofre for denne typen vold. Derfor haster det med å få dem løslatt, sier Folkvord.

Det siste poenget er blant de sju anbefalingene som avslutter Patten-rapporten. I tillegg til øyeblikkelig humanitær våpenhvile og løslatelse av gislene, samt flere grep for å styrke innsatsen mot konfliktrelatert seksualisert vold, oppfordres Israel til å gi FNs granskningskommisjon ordentlig tilgang slik at «fully-fledged investigations» kan gjennomføres og de ansvarlige for krigsforbrytelser blir stilt for retten.