Hva den ferske overgreps- og volds­un­der­sø­kelsen forteller oss

– «Stemmer virkelig dette??» Det var reaksjonen vår da vi begynte å analysere datamaterialet, forteller Maria Teresa Grønning Dale.

Hun er seniorforsker ved NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) og i tillegg underviser hun psykologistudenter i forskningsmetode ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun er prosjektleder for rapporten «Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen» som ble presentert tirsdag.

Det mest oppsiktsvekkende funnet der er at nesten én av fire kvinner rapporterer å ha opplevd å bli voldtatt. Det sammenlignbare tallet fra en tilsvarende undersøkelse i 2014 var at nesten én av ti kvinner svarte at de hadde opplevd voldtekt.

I den nye rapporten rapporterer 23 prosent av norske kvinner at de har vært utsatt for enten voldtekt ved makt eller tvang, for sovevoldtekt, eller for overgrep før de fylte 13 år.

Reaksjonene på tallene lot ikke vente på seg. Utover tirsdagen var undersøkelsen tema i nyhetssaker, kommentarer og diskusjoner på sosiale medier. Prosjektleder Grønning Dale har forståelse for at folk reagerer. Hun sier at tallene er høyere enn de hadde håpet på.

– Tallet burde vært null! På den annen side finnes det fagpersoner som jobber tett på dette ved krisesenter, mottak og liknende som ikke i samme grad er overrasket, sier hun.

Ifølge Grønning Dale har fagmiljøer pekt på mørketall hva gjelder omfanget av vold mot kvinner, og at det er problematisk å føre systematisk offentlig statistikk på omfang på vold og overgrep fordi det blant annet er få som anmelder og oppsøker helsehjelp.

Mulige svakheter ved rapporten

Samtidig er det sånn at rapporter og undersøkelser på dette feltet ofte blir gjenstand for diskusjon om metode og hva statistikken egentlig forteller. Dette har også blitt tema i diskusjonen om den nye NKVTS-rapporten.

Faktisk.no har derfor kontaktet Maria Teresa Grønning Dale og bedt henne ta stilling til følgende innvendinger mot tallene slik de fremkommer i rapporten:

• Fører lav svarrespons til skjevheter?
• Hvilken motivasjon har ulike grupper til å delta i slike studier?
• Hvilken definisjon på voldtekt ligger til grunn?

Den aller første avklaringen Grønning Dale vil komme med, er at utvalget er stort nok for denne typen studier.

– Så det er ikke en svakhet ved denne studien. Men det er viktig å være åpen om begrensningene, sier hun.

Lav svarrespons og skjevheter

Maria Teresa Grønning Dale og kollegene bruker da også plass i rapporten på å peke på svakheter ved studien. Dette er en av formuleringene: «Likevel må vi anta at den lave responsraten kan ha introdusert skjevheter (bias) i utvalget vårt, noe som gjør at vi i mindre grad kan være sikre på at funnene reflekterer fenomenene i den norske befolkningen.»

Ifølge Grønning Dale er studiens fremste svakhet at svarprosenten er lav og at det kan være skjevheter på grunn av motivasjonen til hvem som deltar i slike studier. Alt i alt har over 4 000 mennesker i aldersgruppen 18-74 latt seg intervjue på telefon. Denne gruppen stammer igjen fra en gruppe på 75 000 tilfeldig utvalgte.

– For det første var det en del som ikke hadde telefonnummer vi kunne ringe på, sier hun.

– For det andre var det få av de inviterte som takket ja – dette førte til en lav svarprosent.

Hun forteller at selskapet som stod for gjennomføringen, Ipsos, bare fikk svar fra 26 prosent av dem de kontaktet.

– Ifølge Ipsos er det med manglende svarrespons på slike undersøkelser en del av en internasjonal trend, forteller Grønning Dale.

Hun sier at det er viktig å påpeke at lav svarprosent ikke nødvendigvis fører til lav representativitet.

– Ellers hadde vi ikke publisert denne studien. Høy svarprosent garanterer heller ikke for at man får representative data. For å si det forenklet: Hvis man allerede har skjevheter i utvalget fra starten av, vil det ikke hjelpe å ha enda høyere svarprosent eller enda større utvalg. Det er fordi denne skjevheten allerede er til stede og blir med videre inn i datamaterialet du henter inn.

Hun forteller at det derfor ble gjort en del grep for å unngå skjevheter i utvalget, der det ble brukt kvoter på bakgrunnsvariabler som kjønn, alder og bosted som kan påvirke rapportert voldsforekomst. Ifølge Grønning Dale klarte man dette, med unntak for alder og utdanning.

Hun sier at utvalget de satt igjen med, var litt eldre og med litt bedre utdanning enn slik det var tenkt – bakgrunnsvariabler som gjerne er forbundet med lavere voldsforekomst.

– Fare for skjevheter som kan være forbundet med bakgrunnsvariabler og deltakerens motivasjon for å delta i slike studier, gjør at vi er forsiktige med å gå ut med bastante konklusjoner basert på rapporten, slår hun fast.

Hvem som faktisk svarer

En annen innvending mot rapporter av denne typen, er hvilken motivasjon ulike grupper har til å delta. Dette spørsmålet handler om hvorvidt utvalget er skjevt. Man kan se for seg at de som takker ja til forespørselen om å svare på spørsmål om vold og overgrep, er de som har vært gjennom slike erfaringer. Denne innvendingen er gjenstand for drøfting i rapportens diskusjonsdel (side 197-198):

«Voldsutsatte kan være særlig motivert fordi de opplever temaet som personlig relevant, og i et skjevere utvalg vil det derfor bidra til høyere forekomsttall. Alternativt kan en forventning om å måtte rippe opp i smertefulle erfaringer gjøre voldsutsatte mindre motivert til å delta i studier om vold, noe som igjen vil kunne medføre at et mer selektert utvalg vil gi lavere forekomsttall. Analyser foretatt på antall oppringninger til voldsutsatte, sammenliknet med personer som ikke hadde opplevd vold, støtter ikke antakelsen om at voldsutsatte er særlig motivert for å delta.»

Til Faktisk.no sier Grønning Dale at det er vanskelig å vite sikkert hvem som er motivert til å delta i undersøkelser av denne typen.

– Det å ha blitt utsatt for noe, kan øke motivasjonen til å fortelle. Samtidig vet man at overgrep som voldtekt er vanskelig å snakke om. Derfor kan dette gjerne virke begge veier. I tillegg spurte vi folk under pandemien, og når det gjelder vold i nære relasjoner er det problematisk da noen kanskje var hjemme med utøver da Ipsos ringte.

– Noen mener det er en svakhet at respondentene allerede ved invitasjonen får vite om tematikken. Kan det bygge opp under en skjevhet i hvem som blir med?

– Vi kan ikke lure folk inn i disse undersøkelsene. Folk må ha tillit til hva de er med på. Vi har ikke klare holdepunkter på at dette fører til skjevhet i utvalget.

I tillegg er Grønning Dale opptatt av en annen side ved denne problematikken: Hvis det er sånn at det blant respondentene er overvekt blant dem har vært utsatt for vold, så ville man kanskje forvente at den skjevheten var til stede ved forrige undersøkelse også.

– Spørsmålet i vår undersøkelse som handler om voldtekt ved tvang eller makt, var formulert på nøyaktig samme måte i 2014. Spørsmålene er konkrete, atferdsbeskrivende og tydelige for å unngå uklarheter, sier hun.

– Dette har betydning for studiens validitet, at man forsøker å måle det samme ved gjentatte målinger.

Hvordan voldtekt er definert i spørsmålsstillingen

Undersøkelsens spørsmål knyttet til voldtekt ved tvang eller makt, var delt inn i fire forskjellige handlingsalternativ (se skjermdump ovenfor). Spørsmålet om såkalt sovevoldtekt, var i undersøkelsen utformet slik: «I tillegg til det du allerede har svart på. Har du noen gang opplevd uønsket seksuell kontakt mens du ikke kunne samtykke eller ikke kunne stoppe det som skjedde – fordi du var svært beruset, eller fordi du sov?». Påfølgende spørsmål handlet om hvorvidt en slik uønsket seksuell kontakt involverte «inntrenging i skjeden, oralsex eller analsex».

– I utformingen av spørsmålene har vi vært nøye med å forholde oss til straffeloven, sier Maria Teresa Grønning Dale.

Straffebestemmelsene om seksuallovbruddene finnes i straffelovens kapittel 26. Voldtekt er definert slik i paragraf 291:

«Med fengsel inntil 10 år straffes den som

a.skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd,

b.har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

c. ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.»

Men eksakt hva den høye rapporteringen av opplevd voldtekt forteller, og hvorfor, er Maria Teresa Grønning Dale forsiktig med å mene noe om.

– Vi ser jo på forekomsttall og ikke årsaker til at det er økning. Det er fåtall studier som kan konkludere med kausalitet – hva som er årsak og virkning. Det gjør at vi ikke kan si noe sikkert om hvorfor det har vært en økt rapportering av vold og overgrep.

Hva sier så undersøkelsen?

I årene etter 2014-rapporten har det skjedd mye når det gjelder synet på overgrep mot kvinner. Metoo var både en slags oppvåkning og en utvidelse av hvordan samfunnet forholder seg til overgrep. Norske medier har også brukt mye plass på å dekke noen straffesaker knyttet til voldtekter der offeret enten sov eller var ruset, og det kan ha gjort noe med synet på hva voldtekt er. Dessuten har det lenge pågått en kampanje for at det også i Norge må innføres en samtykkebestemmelse, slik det finnes i både svensk og dansk voldtektslovgivning.

Spørsmålet er om disse hendelsene har påvirket resultatene i den ferske NKVTS-rapporten. En umiddelbar endring er at det økte fokuset på «sovevoldtekt», har gjort at årets rapport i motsetning til 2014-undersøkelsen har et eget punkt om dette. Det har antakeligvis bidratt til at tallet på opplevd voldtekt er langt høyere nå.

Men det kan ikke forklare at svarandelen for å ha blitt voldtatt ved makt eller tvang, har økt fra 9 til 14 prosent. Er dette en økning som reflekterer en økning i faktiske hendelser eller handler det om en bevisstgjøring, og dermed også om at man ved forrige undersøkelse hadde underrapportering?

– Det kan vi heller ikke svare sikkert på, sier Maria Teresa Grønning Dale.

– Det vi imidlertid ser, er at økningen gjenspeiles i andre type statistikker – som anmeldelser og tall fra mottak og krisesentre.

– Hva er det du helt sikkert kan si ut fra foreliggende undersøkelse?

– Ut fra tallene som er sammenliknbare med 2014-rapporten, så kan vi si at voldsforekomsten i Norge er høy. Forhåpentligvis kan rapporten gjøre at fremtidige tiltak blir mer treffende. Som samfunn har vi akutt behov for det.