Hvor fattig var Norge for hundre år siden?

Det er dagen før året som markerer hundreårsjubileet for den norske selvstendigheten. Den 31. desember 2004, holder Hans Majestet Kong Harald som vanlig sin nyttårstale.

Og det er nettopp unionsoppløsningen og markeringen av den som er et av hovedtemaene.

– Omsorg, solidaritet og fellesskapsverdier har særpreget det norske folk, sier kongen, etter å ha pekt på et tankekors:

– Vår nasjon har i løpet av disse årene gått fra plassen som et av Europas fattigste land til å bli et av verdens rikeste.

At Norge var et fattig land for hundre år siden, ser ut til å ha vært en gjenganger blant statsmenn som holdt taler rundt tusenårsskiftet. For også daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) kunne fortelle at Norge langt fra var et rikt land, fem år før vi skulle få vår selvstendighet.

– For ett hundre år siden var Norge et fattig land. I dag er vi et av verdens rikeste, kunne han fortelle dagen etter Kong Harald.

Ti år senere var det daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) sin tur. I sin nyttårstale 1. januar 2011, med et alvorstynget blikk inn i kameraet, fortalte han at:

– I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra.

«Nød, sult og fattigdom dominerte landet»

Det etterlatte inntrykket fra alle de tre statslederne er at Norge ikke bare var fattig i forhold til i dag, men også relativt sett sammenlignet med andre europeiske land for hundre år siden.

Tidligere LO-leder, Yngve Hågensen, har også uttalt gjentatte ganger at Norge var Europas nest fattigste land. Kun rikere enn Irland. Sist til Dagsavisen 30. april i år.

– Nød, sult og fattigdom dominerte landet, fortalte han til samme avis året før.

Men var egentlig Norge blant Europas fattigste land for hundre år siden? Var den norske befolkningen mer utsatt for nød, sult og fattigdom enn resten av Europa?

– Nei, det stemmer ikke. Myten om at Norge var et fattig land for hundre år siden, er rett og slett ikke sann.

Det forteller professor emeritus i moderne historie ved Universitetet i Oslo, Jan Eivind Myhre. I 2019 arrangerte han seminaret «Var Norge fattig rundt 1900? Historien til en misforståelse» ved Det Norske Videnskaps-Akademi. I 2021 ga han ut boken «Myten om det fattige Norge».

– Når jeg snakker om myten om det fattige Norge, pleier jeg å sitere den svenske historikeren Bo Stråth som, med særlig vekt på Norge, sa «mycket modernare enn Norden gick det inte at vara i Europa kring 1900».

– Relativt sett et avansert land

Myhre viser til at Norge selvfølgelig var fattig for hundre år siden om man sammenligner med dagens oljenasjon. Men sammenlignet med resten av verden og Europa på den tiden, stemmer det ikke, mener han.

– Norge var i 1905 ikke like industrialisert som de fremste vesteuropeiske stater. Men, vi var et ganske avansert land som hadde gjennomgått en sterk industrialisering. Norge lå midt i laget blant vesteuropeere tidlig på 1900-tallet.

Ifølge statistikk-nettstedet Our World in Data, lå Norge i 1899 på tiendeplass i Europa hvis vi rangerer etter brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Her legger de til grunn økonomen Ole Honningdal Gryttens arbeid fra 2015 for Norge.

– Rundt århundreskiftet hadde Norge flere industrier å spille på. Allerede i 1870 var vi verdens tredje største skipsfartsnasjon i absolutte tall. Bare Storbritannia var noe særlig større, og USA var omtrent på nivå med Norge, sier Myhre.

– I tillegg hadde Norge flere viktige eksportnæringer, blant annet fisk og skogsprodukter som ekspanderte noe voldsomt på 1800-tallet.

Hvordan definere rik eller fattig?

Legger vi utelukkende det økonomiske samlebegrepet brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger til grunn, lå Norge altså omtrent midt på treet i Europa. Men vi lå ganske langt ned på listen hvis man kun ser på vestlige, industrialiserte land.

Myhre mener imidlertid at begrepet fattig eller rik omfavner mer enn økonomi. Man er nødt til å legge til grunn flere parametere, mener han.

– Vi må også huske at når folk snakker om Norge som fattig for hundre år siden, sikter de nok ikke bare til brutto nasjonalprodukt. Det siktes gjerne til samfunnet som helhet, og da vil jeg si at Norge, utover den snevre økonomiske parameteren BNP, var enda lenger fremme og enda mer moderne.

«Et fattig land i Europas periferi»

Ifølge en gjennomgang og analyse Statistisk Sentralbyrå (SSB) gjorde i 2005, var Norge langt fra inntektstoppen i Europa da vi ble selvstendige i 1905. «Et fattig land i Europas periferi» blir Norge kalt. Denne analysen er skrevet av de to økonomene Ådne Cappelen ved SSB og Erling Røed Larsen, nå forskningssjef ved Oslo Met.

De mener fortsatt at Norge var et fattig land i Europas periferi, rent økonomisk. Røed Larsen mener det er dét man skal se på når man snakker om nasjoners rikdom.

– Det er mulig å si at «rike land» er de land der folk er tilfredse og scorer høyt på en rekke indikatorer. Men da kunne en gjerne bruke andre begreper, som «land med gode levevilkår», sier han.

– I mitt hode er det gunstig å knytte rikdom opp mot økonomiske samlebegreper, og da er det jo om å gjøre å satse på BNP.

Cappelen og Røed Larsen baserte seg på en annen modell for utregning av BNP per innbygger enn det Our World in Data har gjort. De legger den britiske historikeren Angus Maddison sine analyser til grunn.

– Trolig er Maddison den som kom lengst i arbeidet med å samle alt et land produserte og estimeringen verdien av det, historisk. Da er det et svært nyttig faktagrunnlag for å klassifisere hvor landets nivå er, forteller Røed Larsen.

På 11. plass i 1905

Det ble ikke ble ført nasjonalregnskap for hundre år siden på samme måte som i dag. Derfor er økonomene nødt til å bruke ulike modeller for å regne seg frem til totaløkonomien for en nasjon på den tiden.

Maddison var en britisk forsker som i en årrekke jobbet med å analysere seg frem til sammenlignbare tall for nasjoners økonomi. Da han døde i 2010, fortsatte akademiske kolleger arbeidet, og tallene er oppdatert frem til 2018.

Ifølge Maddison sine tall lå vi på 11. plass i Europa da vi ble selvstendige fra Sverige:

Norge lå foran Øst-Europa og land som Spania, Hellas og Finland. Men bak andre vestlige, industrialiserte land som Frankrike, Storbritannia, Sverige og Danmark. Per innbygger var vi for eksempel bare halvparten så rike som Belgia, men dobbelt så rike som Bulgaria.

Myhre mener imidlertid det er for mye usikkerhet knyttet til disse utregningene:

– Andre økonomihistorikere rangerer Norge annerledes enn Maddison, noen noe høyere opp på listen. Jeg argumenterer mot utelukkende bruk av Maddison i en ny bok jeg kommer med til høsten, som tar for seg blant annet Norges økonomi på 1800-tallet, forteller historikeren, som legger til at man også må se på levevilkår.

– Ikke bare kroner og øre

Myhre trekker frem flere parametere, utover de rent økonomiske, som viser hvor langt fremme Norge var i forhold til resten av verden.

– For det første var vi verdens mest lesekyndige land. Ikke noe annet sted i verden var det så høy andel av befolkningen som kunne lese.

Alle skandinaviske land lå langt fremme allerede tidlig på 1800-tallet, men mot slutten av århundret var vi i særklasse i Norge, ifølge Myhre.

– Det begynte egentlig med protestantismen og statens overtakelse av kirken på 1500-tallet. Der var det slik at de enkelte medlemmene i samfunnet skulle kunne lese Bibelen på sitt eget morsmål. I motsetning til i katolske kirker, hvor Bibelen og gudstjenestene lenge var på latin.

Det medførte konfirmasjonsundervisning på norsk, der elevene måtte lese Bibelen. I tillegg ble det skoleplikt i Norge i 1739 da Allmueskolen ble innført.

– Dette var riktignok en nokså nødtørftig skole, men den bedrer seg noe voldsomt på 1800-tallet med skolelovene i 1860, som sier at fastskoler skal være det normale, forteller Myhre.

Da gikk barna over til å lære andre fag enn bare religion, regning, skriving og lesing. De fikk fag som geografi og naturfag, i tillegg til historie og nye språk

– Dermed ble skolen bygget voldsomt ut, noe som medvirket til at Norge lå langt fremme i verdenssammenheng når det gjelder utdanning.

Bedre jordbruk

Dette bidro ikke bare direkte til at Norge ble et rikt land på utdanning. Ifølge Myhre hadde det også indirekte virkninger på industrien og jordbruket.

– Det sier seg selv at å ha et godt utdannet folk, både på laveste nivå, men også høyere, er viktig for økonomien. En bonde som kan lese bøker om jordbruk, kan drive bedre jordbruk. For ikke å snakke om teknikerne rundt om i fabrikkene, håndverkerne osv.

Dette legger også grunnlaget for det Myhre mener ligger sentralt i den norske rikdommen, selv i dag. Nemlig tilliten til styresmaktene og tilliten til hverandre.

– Norge ble en avislesende nasjon allerede på 1800-tallet, med en voldsom vekst i opplagstallene rundt 1900. Vi ble en opplyst befolkning, noe som er helt sentralt i den demokratiske veksten og utviklingen i Norge, sier Myhre.

Han viser til at Norge var et av verdens første land med universelle stemmerettigheter for kvinner.

Verdensmester på levealder

En annen parameter som gjerne brukes til å måle fattigdom, er forventet levealder. Også her lå Norge langt fremme i verden, og i 1900 var det ingen andre land som hadde en høyere forventet levealder enn oss.

Ved århundreskiftet kunne et barn som ble født i Norge forvente å leve i 53,5 år. Ifølge Our World in Data var det over ti år lengre enn snittet for Europa.

– Hvorfor det ble slik, har vært en lang debatt mellom historikere og medisinhistorikere, men det er flere faktorer man kan peke på som mulige årsaker, forteller Myhre.

For det første var tilgangen til næring god i Norge. I tillegg var det et svært lavt epidemisk trykk, noe som gjorde at få smittsomme sykdommer fikk herje gjennom befolkningen.

– Etter 1814 kunne nok folk sulte i Norge, men det var ingen hungersnød som det fantes i andre land. Det vi ikke dyrket selv av korn, importerte vi. I tillegg til at vi hadde tilgang på fisk, forteller Myhre.

– Vi bodde også svært spredt, noe som kan forklare at det var få alvorlige epidemier i landet. Selv om det ikke er hele forklaringen, for heller ikke i byene var det særlig mye smitte.

Tillit til vaksiner og mange jordmødre

Den tredje faktoren han peker på, er det norske helsevesenet.

– Selv om helsevesenet på den tiden selvfølgelig ikke kan sammenlignes med det vi har i dag, visste man såpass at når det kom epidemier til landet, så måtte man isolere. I tillegg hadde vi høy tillit til hverandre og til vaksiner.

Myhre viser for eksempel til koppevaksinen, som ble obligatorisk for alle i Norge i 1810.

– Da ble det satt i gang en storstilt vaksinasjonskampanje, der prester og distriktsleger lærte opp lokalbefolkningen i hvordan de selv kunne sette vaksinen. Dette skjedde uten store protester, og vi endte opp med en veldig liten koppeepidemi i Norge, forteller Myhre.

En annen faktor som hadde innvirkning på den lave dødeligheten, var etableringen av jordmorskolen i Christiania (nå Oslo) i 1818.

Det medførte at norske jordmødre ikke lenger trengte å reise til København for utdanning. Dermed fikk vi etter hvert et godt nettverk av jordmødre rundt om i landet, som igjen lærte opp de lokale barselkonene.

– Dette hadde naturlig nok innvirkning på spedbarnsdødeligheten, som igjen hadde betydning for den totale levealderen, sier Myhre.

Mangesysleriet

Til sist peker Myhre på at det norske jordbruket sto ganske sterkt og klarte seg ganske bra. Til tross for at bare tre prosent av arealet i Norge var dyrket mark, og til tross for breddegraden vi ligger på.

– Dette spiller igjen til at den norske økonomien klarte seg veldig bra. Bøndene på den tiden drev med det vi kaller «mangesysleriet». De drev gjerne ikke bare med jordbruk, men også med andre ting ved siden av.

Bøndene livnærte seg av andre næringer som for eksempel transport, fiske, gruvedrift og bergverk. Altså hadde de mange bein å stå på i møte med eventuelle kriser.

– Ikke minst var skogen viktig for norske bønder. Sagbruk var det mange som drev, og bønder brant gjerne også kull for jernverkene.

Men den kanskje aller viktigste grunnen til at Norge klarte seg så bra rundt århundreskiftet, er ifølge Myhre den allerede nevnte tilliten kombinert med hvor velstyrt nasjonen var. Spesielt etter at formannskapsloven og lokalt selvstyre ble innført i 1837.

– Det var en relativt effektiv offentlig styring, og den ble etter hvert påfallende ukorrupt. Mindre korrupt enn de aller fleste andre land, det vet vi nokså sikkert, forteller Myhre.

Han trekker også inn tilliten vi hadde til hverandre og staten. Denne gjorde, ifølge Myhre, at staten var legitim, noe som fikk stor betydning for forholdet mellom stat og befolkning.

– Vi fikk også en riksrevisjon allerede i 1816. Det var folkets måte å kontrollere forvaltningen og regjeringen på.

Utvandring

Ett argument har Myhre hørt mye som bevis for at Norge var et fattig land. Et argument også Stoltenberg brukte i sin tale i 2011.

– Utvandringen fra Norge var svært høy, nest høyest i Europa. Det er kanskje der Hågensen får Irland-eksempelet sitt fra? Og dette brukes som bevis for at Norge var svært fattig. For hvis ikke vi hadde vært så fattige, hvorfor hadde vi da utvandret?

Også Erling Røed Larsen, mannen bak SSB-analysen omtalt over, mener at den høye utvandringen tyder på at Norge var et fattig land. Men Myhre er ikke enig. Ifølge ham var utvandringen et eksempel på at Norge var rikt.

– Nordmenn dro til Amerika fordi mulighetene nok var dårlige her hjemme, og bedre der borte. Men de hadde muligheten til det, sier Myhre.

– Det hadde de ikke i like stor grad i andre europeiske land, der de var bundet mye mer til jorda. Flere land hadde lenge livegenskap, som et stykke på vei kan ligne på slaveri eller trelldom.

– Hadde råd til billett til USA

Myhre peker også på at det i andre land kunne være langt til havet, i motsetning til Norge, som var blant verdens største skipsfartsnasjoner.

– Og så kunne nordmenn faktisk lese og skrive om det som skjedde i Amerika. Brev derfra ble delt mellom nordmenn som leste om mulighetene, og nordmenn var relativt sett såpass rike at de hadde råd til en billett.

Myhre mener altså at Norge ikke hadde så høy utvandring fordi vi var fattige, men fordi vi var rike, moderne og avanserte.

– De kom selvfølgelig fra kummerlige kår i Norge, og var ute etter et bedre liv. Men de hadde muligheten til å søke det livet fordi Norge var et avansert og rikt land sammenlignet med andre i Europa. Jeg snur det altså på hodet, avslutter han.

Røed Larsen viser på sin side til at om det var slik at nordmenn hadde høy utvandring fordi vi var rike, så ville nordmenn også være blant de rikere innvandrerne i Amerika. Og det finner han ingenting som tyder på.

– Hadde de vært rikere enn de andre, så ville de jo slått seg ned på østkysten, men det gjorde de ikke. De utvandret til jordbrukssamfunn i midtvesten, påpeker Røed Larsen.

– Et annet poeng er at hvis dette er et bevis på at Norge var rikt, så er det vel også et bevis på at Irland, som er det eneste landet med høyere utvandring enn Norge, var rikt. Og det vet vi at Irland ikke var.