Rekordstort valgsprik i Oslo

Kommunestyre- og fylkestingvalget er over, og Høyre har blitt erklært valgets store vinner over store deler av landet. Også i hovedstaden blir det nå maktskifte, der Høyres Eirik Lae Solberg tar over for Arbeiderpartiets Raymond Johansen i byrådslederstolen.

Valgresultatene har igjen satt fokus på Oslo som en delt by, med tydelige forskjeller fra øst til vest:

Det er ikke bare partienes resultater som viser forskjellene i Oslo. Resultatene fra årets opptalte stemmer viser ifølge Valgdirektoratet at 64,2 prosent av Oslos stemmeberettigede befolkning avga sin stemme ved valget. Men deler vi kartet inn i bydeler, ser vi at det er markante forskjeller i hvor mange som stemte ved valget.

Dette har fått flere til å rope varsko på venstresidens vegne – blant andre tidligere SV-leder Audun Lysbakken:

Vest vinner i valgdeltakelse

Og Lysbakken har helt rett. Hvilket parti velgerne stemmer på henger statistisk sett sammen med valgdeltakelsen i bydelen de bor i.

Etter kommunevalget i 2015 undersøkte Statistisk sentralbyrå ulikheter i stemmegiving i de ulike Oslo-bydelene. De kom frem til at bydelene i vest utenfor sentrum har høyere valgdeltakelse enn bydeler i sentrum og i Groruddalen. De så også at velgerne i bydeler med lav valgdeltakelse i stor grad stemmer på Arbeiderpartiet, mens Høyre gjør det godt i bydeler med høy deltakelse.

Mye av dette henger sammen med hvem som bor i hvilke bydeler. SSB skriver at bydelene med lavest valgdeltakelse har større innslag av personer med lav inntekt, personer utenfor arbeidslivet, personer med lav utdannelse og personer med innvandrerbakgrunn. Og nettopp disse gruppene har lav valgdeltakelse.

I Bydel Stovner stemte bare halvparten av innbyggerne med stemmerett, mens i Vestre Aker var det bare 22,5 prosent som ikke tok turen til valgurnene. I kartet under kan du se hvordan valgdeltakelsen i 2023 korrelerer med ulike faktorer i Oslos bydeler:

Hva betyr det for partiene?

Forskning viser at skjevheten i valgdeltakelsen er størst når valgdeltakelsen er lavest, både når det gjelder alder, utdanningsnivå og ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.

I en artikkel fra 2017 der valgforskerne Johannes Bergh og Dag Arne Christensen analyserte kommunestyrevalgene i 2011 og 2015, fant forskerne at nedgangen i valgdeltakelsen på landsbasis fra 2011-valget til 2015-valget først og fremst skyldtes at flere unge og eldre velgere med lav utdanning valgte å bli hjemme på valgdagen.

Det er likevel ikke gitt at høyere og geografisk jevnere valgdeltakelse ville endret selve valgresultatet. Etter kommunevalget i 2015 så statistikerne i SSB nærmere på de tre seneste Oslo-valgene, og gjorde en analyse der de tenkte seg at valgdeltakelsen var jevnere i bydelene. Denne analysen viste at Arbeiderpartiet sannsynligvis ville fått flere stemmer, men at det ikke ville gitt noe særlig endring i sammensetningen av bystyret.

Ifølge SSB viser også analyser fra senatsvalg i USA at hvis en tenker seg at valgdeltakelsen er lik i alle grupper og kretser, vil det i de aller fleste tilfellene ikke påvirke hvem som vinner valget. Det vil kun skje i 4 av 91 tilfeller. Tidligere analyser fra SSB tyder på det samme.

Det er for tidlig å si noe om 2023-valget, men det er grunn til å tro at tendensen vil være den samme, mener Øyvin Kleven i SSB.

– Arbeiderpartiet gjorde et dårlig valg over hele byen. De ville fått flere stemmer hvis flere folk brukte stemmeretten, men det ville antakelig Fremskrittspartiet også.

Kleven legger vekt på at det ikke går an å slå fast at hjemmesitterne ville stemt på det samme partiet som sine valgdeltakende naboer.

– Kanskje ville de stemt helt motsatt. Det kan være grunnen til at de ikke velger å stemme i utgangspunktet, sier Kleven.

Mer delt by over tid

At det er forskjeller i valgdeltakelse mellom bydelene i Oslo er ikke noe nytt. Vi har vektet og satt sammen oppmøteprosent alle kommunevalg fra 1975 til dagens bydelsgrenser. Slik kan vi få et sammenhengende bilde av hvordan velgernes oppmøte har endret seg over tid.

Også tidligere var det geografiske forskjeller. Det som er nytt de siste årene er hvor stor denne forskjellen har blitt. På 1970-tallet var det på det meste 11 prosentpoengs forskjell i oppmøteprosenten mellom de bydelene som hadde høyest, og de som hadde lavest. Unntaket var Søndre Nordstrand i 1975, med svært få innbyggere og dermed et begrenset statistisk utvalg.

I 2023 var den samme avstanden på 29 prosentpoeng, en tredobling.

Les mer om hvordan vi har satt sammen statistikken her:

I tillegg ser vi også i statistikken hvordan dagens bydeler har endret seg. I 1975 var både Alna og Grorud blant de bydelene med mest oppmøte. I 1979 var Grorud faktisk den bydelen der høyest andel stemte. I 2023 er derimot Grorud og Alna sammen med Stovner helt på bunnen.

I motsatt ende av skalaen, altså i de bydelene der valgdeltakelsen har holdt seg mest stabil, finner vi områder der inntekts- og utdanningsnivået hele perioden har vært høy. Siden 1983 har de fem bydelene Ullern, Vestre Aker, Nordstrand, Østensjø og Nordre Aker hatt høyest oppmøte ved samtlige lokalvalg.

Arbeiderklassens frafall

– Disse funnene viser tydelig den samme utviklingen som valgforskningen, forteller Johannes Bergh.

Han leder avdelingen for valgforskning ved Institutt for samfunnsforskning og er ikke overrasket over at det er de fem overnevnte bydelene som har ligget på topp siden 1983. Det passer godt inn i bildet av at det er de med høyest utdanning og inntekt som oftest drar til valgurnene.

Heller ikke at det på 80-tallet ble lavere oppmøte i bydeler der arbeiderklassen sto sterkt, er overraskende.

– Etter krigen var det en stor mobilisering til valg, som toppet seg på 60-tallet. Denne ble blant annet drevet fram av arbeiderklassen som i stor grad stemte på Arbeiderpartiet. Ideologi og klassetilhørighet hadde betydning, fortsetter Bergh.

Dette kommer også fram i en annen statistikk, nemlig oppmøteprosenten for de forskjellige sosiale klassene etter krigen. I 1947 og 1955 var resultatet kategorisert etter stilling. Til tross for at arbeiderne hadde lavest oppmøte, var den betydelig høyere enn ved senere lokalvalg.

Men utover 70- og 80-tallet ser vi en endring i arbeiderklassens valgvaner, forteller Bergh og viser til blant annet Tor Bjørklunds forskning.

Bjørklund var professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og helt sentral i norsk valgforskning. I boken «Norske partier og velgere» som kom ut tidligere i år, viste han til et tydelig fall i arbeiderklassetilhørigheten på 70- og 80-tallet. Dette bidro til en svakere mobilisering for Arbeiderpartiet i arbeiderbydelene.

Og der arbeiderne forlot Arbeiderpartiet, mener Bergh, ble de i mange tilfeller sittende hjemme.

– Samtidig fortsatte de med høy inntekt og utdanning å mobilisere til valg. Det kanskje mest interessante med funnene i datasettet til Faktisk.no er nettopp hvor stor avstanden er blitt over tid, forteller Bergh.

De fem bydelene på topp har gjennomgående høy deltagelse som ikke varierer mer enn 16 prosentpoeng på det meste siden 1975. I Grorud derimot har valgdeltagelsen falt med 26 prosentpoeng, en bydel som i 1979 altså hadde høyest valgdeltagelse.

– Her har spesielt andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn mye å si. Tidligere bosatte de seg i indre by, i for eksempel Gamle Oslo. Men etter hvert flyttet flere og flere ut i drabantbyene, til for eksempel Groruddalen eller Søndre Nordstrand. Da så vi en gentrifisering i de indre bydelene, som også kommer fram i tallene, avslutter Bergh.