Slik endte vi med 17 strømlinjer til utlandet

Norge har i dag totalt 17 strømforbindelser til sju forskjellige land. Noen går som kabler under vann, andre går som høyspentmaster over land. Men felles for dem alle, er at de legger til rette for import og eksport av strøm.

Eventyret, eller marerittet alt etter som hva du som leser mener, startet på 50-tallet med den aller første utenlandsforbindelsen.

I Trøndelag var det stor frykt for kraftunderskudd, noe det også var i resten av landet. Strømrasjonering var et like velkjent begrep som rekordpriser er i dag. Myndighetene hadde en prioriteringsliste over hvilke kraftverk som skulle bygges ut først, og her ble ikke Trøndelag prioritert.

Motstand med Sp i spissen

Trondheim Energiverk inngikk derfor en avtale med svenskene: Med lånte svenske penger skulle Nea kraftverk bygges. Og det var i utgangspunktet null stress. Det var bare det at svenskene ville at Nea også skulle eksportere strøm til Stockholmsområdet.

Og det ble det, som når vi bygger utenlandsforbindelser i dag, rabalder og spetakkel av.

Å låne penger av svenskene til å bygge ut kraftverket, var ikke noe stort problem. Men å eksportere kraft som kunne gått til norsk industri og norske husholdninger? Midt i en periode der vi snakket om strømrasjonering?

Svaret var, med senere statsminister og daværende Sp-leder Per Borten i spissen, glem det! Heller ikke NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) var overstrømmende begeistret for idéen.

Regjeringen derimot mente dette var en kjempeidé. Tanken var at når det var våtår (de årene det var mer nedbør og tilsig enn normalt), og overskuddet vanligvis ble kastet på sjøen, kunne vi selge strøm til svenskene. Og når vi hadde tørrår kunne vi importere strøm. Vinn vinn. Penger i statskassa og sikring mot rasjonering.

Til slutt gikk konsesjonssøknaden gjennom, blant annet etter at industriminister Gustav Sjaastad (Ap) hadde truet med kabinettspørsmål. I 1960 sto Nea Kraftverk og linjen til Järpströmmen i Sverige klar.

Da neste linje skulle legges over grensen, mellom Østfold og Sverige, ble det langt fra like mye debatt. 1960 var nemlig tørrår og via forbindelsen i Trondheim importerte vi mer enn vi eksporterte. I dag har vi totalt åtte kraftforbindelser til svenskene.

Bjørnen i øst

Det neste landet vi koblet oss på var, hold deg fast, Sovjetunionen. Ti år etter Cuba-krisen pågikk den kalde krigen med uforløstkraft. Men det stoppet ikke den første utenlandsforbindelsen til et annet land enn Sverige. I 1972 sto det klar en strømlinje mellom Kirkenes i Øst-Finnmark og Boris Gleb i Sovjet, nå Russland.

Øst-Finnmark var på 60- og 70-tallet fullstendig isolert fra resten av det norske kraftnettet. Flere tørrår hadde på starten av 70-tallet ført til kraftmangel i regionen, og kraftutbyggingsprosjekter var satt på vent. Det hastet å få på plass nok strøm. Sovjet skulle bli redningen.

Kun import

1. oktober 1971 inngikk NVE-Statskraftverkene (før 1986 var Statkraft og NVE samme organisasjon) en avtale med det russiske selskapet Energomachexport om innkjøp av russisk kraft til Norge. 60 GWh skulle finnmarkingene få levert av russerne, og tanken var at strømmen skulle gå én vei.

Det var altså ikke snakk om eksport, utelukkende import. Men det hastet. For etter oktober og november kommer virkelig vinteren. Og på vinteren bruker vi veldig mye strøm.

På bare noen måneder ble forsyningslinjen lagt, og den var klar til testing allerede i desember samme året. Én generator på russisk side produserte strøm som ble sendt til Øst-Finnmark over en ti kilometer lang ledning.

Dette er fortsatt den eneste forsyningslinjen vi har til et ikke-vestlig land, og den eneste som utelukkende importerer strøm. Men Statnett skriver til Faktisk.no på e-post at det er lite aktivitet i denne forbindelsen i dag.

Øst-Finnmark avhengig av Finland

Aktivitet er det derimot i Finland-forbindelsen, som i dag fortsatt er en viktig trasé for deler av Nord-Norge. Ikke først og fremst fordi den legger til rette for import eller eksport, men fordi den sikrer forsyningssikkerheten til regionen.

Uten tilknytningen, som går fra Varangerbotn til Finland og videre inn i Norge igjen, ville hele Øst-Finnmark kun hatt én forbindelse med resten av landet. Det er en linje mellom Lakselv og Adamselv.

Men det er ikke bare Øst-Finnmark som opp gjennom årene har slitt med tørrår-skrekk og forsyningsproblemer. Også lenger sør i landet var tørrår på slutten av 70-tallet blitt den store frykten. Og med rasjonering av strøm frisk i minne, var det behov for å finne en løsning.

Varme vs. vann

På kontinentet var det bygd ut langt flere varmekraftanlegg enn vi hadde her hjemme, hvor vi for det meste var avhengige av vannkraft. Varmekraftanlegg bruker brennbart materiale som kull eller gass til å lage strøm. Dermed har de ingen frykt for tørrår, som vi har her hjemme.

Kanskje det hadde vært en idé å bygge et aldri så lite oljekraftverk i Norge? Eller hva med et atomkraftverk? Blant annet VG argumenterte for dette på lederplass i 1970, istedenfor utbygging av vannkraft.

En annen løsning, som viste seg å være langt billigere, var å legge sjøkabler til våre tidligere koloniherrer i sør.

I Danmark beskjeftiget de seg i stor grad med varmekraft. Varmekraft er mest effektivt hvis man holder driften gående. I Norge hadde vi vannkraft. Denne kan startes og stoppes nærmest på sekundet, langt billigere enn varmekraften.

Dermed kunne vi kjøpe kraft av Danmark når det var behov for det her hjemme, for eksempel i tørrår, i helgene eller om natten. Danmark kunne også importere fra oss, når vi hadde våtår og billigere strøm. For var det våtår, lot man bare overskuddsvannet renne gjennom uten å lage strøm. Man kan ikke lage mer strøm enn det som brukes.

I tillegg gjorde vi oss mindre avhengige av svenskene, som var vår eneste forbindelse til et annet strømnett enn vårt eget.

Verdens lengste sjøkabler ble dermed lagt mellom Kristiansand og Jylland. Skagerrak 1 og 2 var begge i drift fra 1977. I 1993 fikk vi den tredje og i 2014 ble den fjerde lagt.

Begynte med varme, fortsatte med vind

Til sammen har de fire utenlandskablene til Danmark en kapasitet på cirka 1700 MW. Men i tiden mellom Skagerrak 3 og Skagerrak 4 fikk vi enda en kabel, denne gangen til Nederland. Og da arbeidet med den kabelen begynte var begrunnelsen, som med de andre forbindelsene våre til utlandet, forsyningssikkerhet. Varmekraft til Norge, vannkraft til Europa.

I hvert fall er det slik Håkon Borgen, konserndirektør for hav i Statnett, beskriver arbeidet med 700 MW-kabelen som går mellom Agder og Nederland.

– Da jeg begynte med dette på 90-tallet, var det varmekraft som var hoved-driveren. Men så husker jeg veldig godt da det ble begynt med feed-in-tariffer på vindkraft, som gjorde denne typen kraft mer konkurransedyktig, og vi så begynnelsen av det grønne skiftet også i Europa.

Ifølge Borgen var ikke de tre daværende kablene til Danmark nok som reserve. Det holdt ikke i tilfelle tørrår.

– Vannkraften varierer veldig fra sesong til sesong, mellom 90 TWh og 150 TWh i året. Det gjorde den også den gangen. Vi var helt avhengige av å sikre nok strømforsyning i tørrår. Alternativet var å få bygd ut flere dammer med stor kapasitet, men på grunn av vern av norske vassdrag var det uaktuelt, forteller Statnett-direktøren.

Europas grønne batteri

Varmekraft kunne i stedet importeres når vi brukte lite strøm eller magasinene hadde lav fyllingsgrad her hjemme, hvilket var hovedbegrunnelsen da arbeidet begynte. Men så kom altså disse insentivene om vindkraft til Europa og simsalabim: Nå var det enda et argument for å legge kabler.

– Vindkraft og vannkraft utfyller hverandre ved at vannkraft kan brukes når det ikke blåser, og vann kan spares i magasinene når det blåser mye. Når vi har lav fyllingsgrad i magasinene våre, kan vi importere vindkraft for å spare på egne ressurser. På denne måten kan man regulere kraftforsyningen veldig effektivt, forklarer Borgen.

Med andre ord, blåser det mye i Europa: Norge kan importere strøm og lagre vannet i magasinene. Blåser det lite i Europa: Norge kan eksportere strømmen til dem som trenger den.

– Er dette de grønne batteriene det snakkes om?

– Ja, det er helt riktig. Og det leder oss videre til de to siste kablene, fortsetter Borgen.

Forretningsaspektet forsterket

Han snakker da om de to som i høst har skapt litt av et spetakkel: Nord-Link til Tyskland og North Sea Link til Storbritannia. Begge ble satt i drift 2021, og sto for henholdsvis 19 og ni prosent av all eksport i 2021. Kabelen til Storbritannia er for øvrig fortsatt i det som kalles prøvedrift.

– De opprinnelige planene på 70-, 80- og 90-tallet handlet primært om å sikre Norges kraftforsyning med varmekraft fra Europa. Men på grunn av stadig mer uregulerbar fornybar kraft, som for eksempel vindkraft, er nå forretningsaspektet i større grad forsterket.

Statnett så, ifølge Borgen, at det grønne skiftet ville komme i Europa for fullt.

– Og vi ville fremdeles ha behov for økt sikring i tørrår. Vi visste også at produksjonen på kontinentet ville få en enda større dreining mot uforutsigbar vind- og solkraft. Som det står i konsesjonssøknaden, la vi også til grunn at en økende CO2-pris fram mot 2030 ville komme til å prege markedet.

Frp-statsråd: Betydelig verdiskapning

Da konsesjonen ble gitt 13. oktober 2014 sa daværende olje- og energiminister Tord Lien fra Frp:

Du kan lese konsesjonen til Nord-Link her, North Sea Link her.

Se video om North Sea Link:

Vil gravlegge kabel til Skottland

Dette er robuste lønnsomme prosjekter som AS Norge tjener mye penger på, påpeker Borgen.

– Men i Statnett sine analyser tar vi ikke hensyn til omfordelingen av disse pengene. Så selv om samfunnet tjener masse penger, er det en stor utfordring for norske strømkunder når prisene er som nå, og det handler om omfordeling. Derfor er det viktig med en løsning som den Stortinget har kommet med for å kompensere strømregningene.

Over 4 milliarder kroner tjente Statnett på salg av strøm ut av landet i 2021, og vi eksporterte langt mer enn vi importerte.

Inntil videre ser det ut til av vi kan si snipp, snapp snute for eventyret der. Det foreligger en konsesjonssøknad for NorthConnect, en kabel til Skottland, men den ligger på vent i Olje- og energidepartementet.

NVE har vurdert kabelen som samfunnsøkonomisk lønnsom, men finansminister Trygve Slagsvold Vedum i Sp har, i samme ånd som sin partifelle Borten på 50-tallet, sagt at nok er nok.

– Det prosjektet skal gravlegge, sa Vedum til VG i romjulen.

Men som vi vet: Politikere har sagt mye rart før. Og søknaden er fortsatt ikke endelig avslått.