MIT-studie viser ikke at klimakrisen kan avblåses

Jorden kan regulere sin egen temperatur, ifølge en ny studie fra forskere ved Massachusets Institute of Technology: MIT. Studien har blitt flittig omtalt og delt på nettet den siste tiden, og tolkes av mange som et «bevis» på at klimakrisen kan avblåses. Men det er ikke det studien viser.

Mekanismene som studien bekrefter, skjer nemlig over hundretusener av år – en viktig detalj som ser ut til å ha gått mange klimaskeptikere hus forbi.

Dette skjer altså ikke fort nok til å løse dagens klimakrise, et poeng som også påpekes av en av forskerne bak studien

«Siste spikeren i kista?»

Til tross for dette, har mange tolket studien som et «bevis» på at FNs klimapanel, Al Gore og Greta Thunberg tar feil. Det viser et enkelt søk på Twitter og Facebook, der vi finner kommentarer som:

Stort engasjement

Document.no sin artikkel om studien var blant sakene som skapte mest engasjement på sosiale medier i Norge forrige uke, viser oversikten til Storyboard. Artikkelen «Ny studie viser at Jordens klima er selvregulerende» har fått over 9000 interaksjoner på Facebook – altså delinger, kommentarer og liker-klikk.

Document.no skriver riktignok at mekanismen virker over hundretusener av år, og trekker ingen konklusjoner om dagens klimaendringer. Ser vi på kommentarfeltet under artikkelen og på Facebook, ser vi imidlertid hvordan mange lesere har tolket saken:

Dette viser studien

Studien «Presence or absence of stabilizing Earth system feedbacks on different time scales» er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science Advances. Den bekrefter for første gang noe forskere lenge har mistenkt: at det eksisterer en «stabiliserende feedback», som på tidsskalaer på 100 000 år holder globale temperaturer i sjakk, skriver MIT på sin nettside.

Dette kan bidra til å forklare hvordan livet har overlevd i 3,7 milliarder år på jorden – til tross for dramatiske klimahendelser som vulkanutbrudd og store endringer i solens stråling.

– På den ene siden er det bra, fordi vi vet at dagens globale oppvarming etter hvert vil bli kansellert gjennom denne stabiliserende mekanismen, sier stipendiat Constantin Arnscheidt til MIT News.

– Samtidig så vil det ta hundretusener av år før det skjer, så det skjer ikke fort nok til å løse nåtidens utfordringer, sier forskeren.

Arnscheidt er medforfatter av studien sammen med Daniel Rothman, professor i geofysikk ved MIT.

Binder opp CO2

En sannsynlig mekanisme for å holde globale temperaturer i sjakk, er såkalt silikatforvitring («weathering»). Det vil si geologiske prosesser som tar karbondioksid (CO2) ut av atmosfæren og binder opp gassen i sedimenter på havets dyp.

Forskere har lenge mistenkt at slike prosesser spiller en viktig rolle for å regulere jordens karbonsyklus – og dermed globale temperaturer. Men det er første gang faktiske data bekrefter eksistensen av en tilbakevendende stabilisering – sannsynligvis silikatforvitring, skriver MIT.

Forskerne har analysert globale temperaturer de siste 66 millioner år. Analysen viste at på en tidsskala på mellom 4000 og 400 000 år, er det en stabiliserende mekanisme som demper globale temperatursvingninger og hindrer klimaet i å tippe over.

– På en måte er det som om bilen din suser i full fart ned en gate. Når du trykker inn bremsen, vil du først gli videre en god stund, før du stopper, sier Rothman til MIT News.

– Det er en tidsskala, der friksjonsmotstanden, eller en stabiliserende feedback, slår inn og systemet returnerer til en stabil fase.

Uten en slik effekt, burde temperatursvingningene ha økt mer enn de har gjort, ifølge studien. På enda lengre sikt – tidsskalaer på over en million år – fant derimot forskerne ikke noe bevis for at temperatursvingninger dempes.

Dette indikerer at også tilfeldigheter og flaks kan ha spilt en ikke ubetydelig rolle i å holde jordens temperaturer på et nivå forenelig med liv.

Å forstå hvordan jordens klima stabiliseres på geologiske tidsskalaer er viktig for å forstå jordens historie, langsiktige konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer, og jordens beboelighet, står det i studien.

Svært lange tidsskalaer

– Kommentarfeltet under Document.no sin sak er helt på villspor, skriver klimaforsker Eystein Jansen i en e-post til Faktisk.no. Han er professor ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning.

Jansen mener MIT-studien er et godt forskningsarbeid, som bekrefter en velkjent teori: at over lange tidsrom (100 000 år og lengre) påvirkes atmosfærens CO2-innhold av forvitring i silikatholdige bergarter.

– Forvitringsprosessene konsumerer CO2, og balanserer dermed over lange tidsrom store CO2-økninger, for eksempel knyttet til perioder i jordens historie med svært høy vulkansk aktivitet, skriver Jansen.

Hovedpoenget er at disse mekanismene opererer på svært lange tidsskalaer, understreker klimaforskeren.

– På svært lang sikt vil de kunne senke CO2-innholdet i atmosfæren tilbake til et lavere nivå. Mekanismen har ingen innflytelse på CO2-innholdet de neste hundre–årene, og er helt uvesentlig i forhold til dagens klimakrise, slår han fast.

– Ingen relevans for global oppvarming

– Det er interessant hvordan folk kaster seg over nye resultater, misforstår hva det handler om og bruker dette som argument på at global oppvarming ikke eksisterer eller ikke er så farlig, skriver Tore Furevik i en e-post til Faktisk.no.

Han er direktør for Nansensenteret for miljø- og fjernmåling og professor ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Det er velkjent at det har vært store svingninger i jordens temperaturer opp gjennom historien, og at dette har vært tett koblet med mengden CO2 i atmosfæren, forklarer Furevik.

Den nye studien fra MIT handler om det langsomme karbonkretsløpet. Det vil si vil si hva som bidrar til å ta CO2 ut av atmosfæren over tusener og millioner av år. Her spiller «weathering» en viktig rolle, forklarer forskeren.

– Det er kort sagt forvitring og oppløsing av bergarter på grunn av vær og vind. Rester av silikate bergarter reagerer kjemisk med CO2 i luften, blir transportert ut i havet med elver, og kan synke ned til havbunnen og dermed ta CO2 ut av kretsløpet, skriver Furevik.

Den nye studien viser at dette kan være en viktig mekanisme for å regulere temperaturen over hundre-tusener av år.

– Men det har ingen relevans for den globale oppvarmingen, siden prosessen er altfor langsom til å bidra til å få ned CO2-innholdet i atmosfæren, skriver Furevik.

Figuren viser temperatur og CO2 de siste 800 000 årene. <a href="https://www.carbonbrief.org/explainer-how-the-rise-and-fall-of-co2-levels-influenced-the-ice-ages/" target="_blank" rel="noopener noreferrer">Kilde: Carbon Brief</a>