22. juli: Oppgjøret etterpå

Det er ti år siden terrorangrepene i Oslo og på Utøya, en dag de færreste glemmer. Men mange av dem som er barn og unge i dag, husker det ikke. I en serie korte dokumentarer tilpasset denne målgruppen, forklarer vi hva som skjedde og hvorfor.

Den erfarne drapsetterforskeren Nina Holm Andersen sitter i et avhørsrom på politihuset i Oslo sammen med Anders Behring Breivik. Det er under ett døgn siden han ble pågrepet på Utøya og siktet for terrorangrepene på AUFs sommerleir og regjeringskvartalet.

– I dag er det lørdag den 23. juli, og nå har klokka blitt 13.54. Og da ønsker jeg at du skal presentere deg helt kort så vi får det på teipen, sier Andersen.

Breivik drikker av en liten melkekartong og fingrer litt med snusboksen sin.

– Så du har fått den beklagelige oppgaven, og æren, med å avhøre det største monsteret i Norges historie siden Quisling? spør Breivik.

– Nei, mine tanker om dette er at nå skal jeg snakke med deg. Også skal jeg prøve å få så mye informasjon som mulig om hva som har skjedd og hvorfor, svarer Andersen.

Stemningen i avhørsrommet fremstår som avslappet, og den siktede massedrapsmannen blir behandlet med respekt. Politiet var svært opptatt av at Breiviks menneskerettigheter skulle bli ivaretatt til tross for han var siktet for å ha tatt livet av 77 mennesker dagen før.

Spesiell sak, normal håndtering

– Det var en helt spesiell sak, men vi ønsket å håndtere den så normalt som overhodet mulig, sier politioverbetjent i Oslo politidistrikt og avhørsekspert, Asbjørn Rachlew, til Faktisk.no.

Nesten ti år etter terrorangrepene sitter han i det samme rommet som 22. juli-terroristen satt i da han ble avhørt. Den gang var Rachlew faglig rådgiver og bisto dem som gjennomførte avhørene fra bakrommet sammen med et team av eksperter.

– Avhøret starter ikke med informasjonsinnhenting med en gang. Det starter med at vi presenterer menneskerettighetene til den vi skal snakke med, altså de reglene som gjelder, forklarer Rachlew.

Dermed fikk Breivik først beskjed om at han ikke trengte å forklare seg for politiet, og at han hadde krav på forsvarer hvis han ønsket det. Han fikk også vite hvordan avhøret skulle gjennomføres.

– Når vi føler at vedkommende har blitt gjort kjent med menneskerettighetene sine og forstått dem, går vi videre til selve informasjonsinnhentingen, sier Rachlew.

Sa det ville komme flere angrep

23. juli 2011 hastet det veldig for politiet å få informasjon fra terroristen. Både i manifestet som han hadde sendt ut før angrepene, og i avhørene med politiet, tegnet Breivik et bilde av en større organisasjon. Terrorangrepene 22. juli var bare starten på en krig. Flere angrep ville komme, hevdet han.

– Han hadde et voldsomt behov for å fortelle hvorfor han gjorde det, og hva han gjorde. Han var stolt av det han hadde gjort, sier Rachlew.

– Det han ikke ville prate om, var denne organisasjonen som han påsto at han var en del av.

Politiet var nødt til å ta det Breivik fortalte på alvor. Underveis i avhørene samlet de inn informasjon som de ga videre til de andre som etterforsket saken. Slik kunne politiet legge et puslespill av opplysninger om hvor Breivik hadde vært, og hvem han hadde vært i kontakt med.

– Til slutt kunne vi fortelle dommerne at det var ingenting i denne saken som tydet på at han var en del av en organisasjon, eller at det var andre som sto klare til å aksjonere, sier Rachlew.

– Snarere tvert imot. Alt vi samlet inn pekte i én retning; nemlig at han var alene.

150 000 samlet i Oslo

Mens avhørene av Breivik fortsatte, samlet folk seg for å minnes ofrene hans og vise motstand mot det han hadde gjort. Den største markeringen samlet over 150 000 mennesker på rådhusplassen i Oslo.

– Vi har valgt å møte hat med samhold, sa kronprins Haakon, som holdt den første appellen.

– Etter 22. juli 2011 kan vi aldri tillate oss å tenke at våre holdninger og meninger er uten betydning.

Lovens strengeste straff

Rettssaken mot Anders Behring Breivik startet i Oslo tingrett 16. april 2012. Til rettssaken hadde det blitt bygget en helt ny sal.

Breivik satt ikke i et bur, slik vi har sett i rettssaker i enkelte andre land. Da han fikk av seg håndjernene den første dagen, var han snar med å strekke høyrearmen i været i en offisiell nazihilsen fra krigens dager.

Etter ti uker i retten ble Breivik dømt til lovens strengeste straff. Han ble enstemmig dømt til 21 års forvaring for planleggingen og gjennomføringen av terrorangrepene 22. juli 2011. Breivik drepte 77 mennesker, mens 42 mennesker ble fysisk skadet. I tillegg ble flere hundre utsatt for psykiske lidelser, og regjeringskvartalet fikk store materielle skader.

– Forvaring betyr at han blir sittende i fengsel så lenge han regnes som farlig. Hvis man kommer til at han er farlig resten av livet, blir han sittende i fengsel resten av livet, forklarer Ina Strømstad.

Hun er tingrettsdommer i Oslo tingrett og medlem i Dommernes mediegruppe. Strømstad var ikke dommer i 22. juli-rettssaken, men kan forklare hva dommen mot Breivik går ut på.

Slipper ikke ut hvis han er farlig

– Hvis påtalemyndigheten når det har gått 21 år, mener at han ikke er farlig lenger, så slippes han ut. Men hvis påtalemyndigheten mener at han fortsatt er farlig, skal det prøves av retten. Og hvis retten kommer til at han fortsatt er farlig, så blir han sittende i fengsel, sier Strømstad.

Retten gjør sin vurdering på bakgrunn av rapporter fra sakkyndige. Når retten trenger å få vite mer om et faglig spørsmål i en sak, kan den oppnevne én eller flere sakkyndige som har spesiell kompetanse på fagfeltet. I 22. juli-rettssaken var de sakkyndige psykiatere.

– De sakkyndige snakker både med Breivik, med fengselet og med mange andre for å få informasjon om hvordan han oppfører seg i fengselet nå. På bakgrunn av dét, gjør retten en vurdering, forklarer Strømstad.

Til tross for alt det grusomme Breivik hadde gjort, ble han altså arrestert, avhørt og dømt etter de vanlige metodene og lovene i Norge. Han fikk ingen særbehandling. Hvorfor var det sånn?

Terroristen skulle ikke få endre systemet

Asbjørn Rachlew forklarer at politiet og rettssystemet forsøker å sørge for at menneskerettighetene blir respektert uansett hvor ille de kriminelle handlingene er. Selv menneskerettighetene til Breivik skulle ivaretas.

– Etter 22. juli-tragedien var det veldig viktig for oss at han ikke skulle få lov til å endre på den rettsstaten og de metodene som vi har bygget opp gjennom mange år, sier den erfarne politimannen.

– Vi skulle ikke bryte noen regler, snarere tvert imot. Vi skulle sørge for at vi håndterte den saken i tråd med alle de reglene som vi har blitt enige om at politiet i et demokrati skal ha.

Dette ga ifølge Rachlew en viktig lærdom, som Norge også kan fortelle resten av verden om:

– Også i de verste, vanskeligste og vondeste sakene kan vi bruke politimetoder og avhørsmetoder som er i tråd med menneskerettighetene. Fordi de også er de mest effektive.

Se alle episodene i 22. juli-serien her: