Er ulikheten i formue i Norge like stor som i Storbri­tannia?

At Norge har like stor formuesulikhet som Storbritannia har vært hevdet flere ganger, både av Arbeiderpartiet og SV.

Sist ut er Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik i en video på Facebook. Her bruker hun godteri for å forklare økonomisk ulikhet og skattenivå i Norge. Videoen har blitt delt i flere ulike grupper, og har fått mer enn fire tusen kommentarer og reaksjoner til sammen.

I videoen sier Hadia Tajik dette:

«Det mange ikke vet er at ulikheten i formue i Norge i dag er like stor som i Storbritannia. Et land som har en lang historie med å være et forskjellssamfunn.»

Når Faktisk.no tar kontakt, viser Tajiks politiske rådgiver Jorid Juliussen Nordmelan til to kilder for påstanden om formuesulikheten i Norge og Storbritannia:

• En oversikt fra magasinet Global Finance som sier at Norge har større formuesulikhet enn Storbritannia, målt med såkalt Gini-indeks. Kilden bak tallet er en rapport fra Credit Suisse fra 2017.
• Et sitat fra SSB-forsker Rolf Aaberge om formuesfordelingen i Norge og Storbritannia.

Mer om disse kildene senere i artikkelen.

Tajik sier også at:

«I 2016 eide ti prosent av befolkningen i Norge omtrent 60 prosent av all formuen i landet. Og den ene prosenten i befolkningen som har størst formue, de eide nesten 21 prosent av all formuen i landet.»

Prosenttallene stemmer overens med en SSB-artikkel fra 2018. Her står det:

Finnes flere mål

Økonomisk ulikhet betyr hvordan pengene eller eiendeler er fordelt i et land. Formuesulikhet betyr hvordan formuer eller eiendeler er fordelt mellom innbyggerne eller husholdningene.

Faktisk.no har tidligere skrevet flere artikler og faktasjekker om økonomisk ulikhet.

I Norge ser Statistisk sentralbyrå (SSB) på forskjellene mellom husholdningene når de måler ulikheten. Det betyr at man regner en husholdning som én enhet, uavhengig av hvordan pengene eller midlene er fordelt på personene innad i husholdningen.

Det samme gjør OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) når de sammenligner ulikhet mellom medlemslandene sine. Både Norge og Storbritannia er med i disse sammenligningene.

Det er flere mål man kan bruke for å måle økonomisk ulikhet. Det mest kjente ulikhetsmålet er Gini-koeffisienten, som angis som en verdi mellom 0 og 1.

0 betyr fullstendig likhet mens 1 betyr størst mulig ulikhet. Man kan også oppgi Gini-koeffisienten i prosent mellom 0 og 100, i stedet for verdier mellom 0 og 1.

OECD bruker imidlertid ikke Gini-koeffisienten når de sammenligner formuesfordelingen i de ulike landene i OECD Wealth Distribution Database. I stedet sammenligner de blant annet hvor store andeler av formuen som er eid av gitte andeler av befolkningen. Det er også dette Hadia Tajik gjør i videoen, når hun hevder at 10 prosent av befolkningen eier 60 prosent av formuen i Norge.

Lik fordeling i OECD-oversikt

OECD har laget en rapport hvor de sammenligner økonomisk ulikhet mellom de forskjellige medlemslandene. Her ser de blant annet på hvor stor andel av formuen i et land som eies av de topp 10 prosent rikeste husholdningene. De ser også på hvor stor andel som eies av den ene rikeste prosenten i hvert land.

Jo høyere tall, jo større andel av formuen eies av de rikeste i landet:

Ifølge disse tallene er formuesfordelingen omtrent lik i Norge og Storbritannia, både når vi ser på de ti prosent rikeste og den ene prosenten rikeste.

Det er tall fra OECD som legges til grunn for sammenligninger i formuesfordeling mellom land i regjeringens stortingsmelding om ulikhet fra 2019.

Norge ligger høyere i annen måling

OECD har også med en oversikt over formuesfordeling fra den sveitsiske banken Credit Suisse i rapporten sin. De to oversiktene sier imidlertid ikke helt det samme. Der OECD teller husholdningene som én enhet, tar Credit Suisse utgangspunkt i formue per voksen over 20 år.

Ifølge denne oversikten kommer Norge høyere opp på lista enn Storbritannia:

Ifølge Credit Suisse bruker de en modell bestående av tre hovedtrinn for å anslå fordeling av formue i ulike land:

Først finner de et tall for gjennomsnittlig formue for hvert land. Deretter bruker de landenes egne tilgjengelige data på fordelingen i landet. Her må økonomene bruke egne anslag for mange land. Det tredje steget er å komplettere dataene med informasjon fra Forbes liste over verdens milliardærer.

Hva med andre mål?

Som nevnt bruker ikke OECD Gini-målet når de ser på fordeling av formue. I rapporten sin begrunner de dette med at de mener Gini-koeffisienten ikke egner seg for å måle dette, fordi såpass mange husholdninger har negativ formue. Derfor nevner rapporten i stedet forholdet mellom gjennomsnittlig og median formue.

Ser vi på dette havner Norge og Storbritannia noenlunde likt, med Storbritannia litt over Norge:

Hva med Tajiks kilder?

Tajiks rådgiver viser som nevnt til tall som stammer fra en rapport fra 2017, utgitt av tidligere nevnte Credit Suisse. Her har økonomene, i motsetning til OECD, anslått formuesulikheten i ulike land med Gini-koeffisienten. Dette er gjort på individnivå, og ikke for husholdninger. Her ligger Norge høyere enn Storbritannia, med 80,5 mot 73,5.

Den senest utgitte rapporten i serien er fra 2019. Også her er Norge anslått til å ha en høyere formuesulikhet enn Storbritannia:

Tajiks rådgiver oppgir også et sitat fra forsker Rolf Aaberge ved SSB som kilde, der Aaberge ifølge henne sier at «toppformuesandelene i Norge er minst på nivå med det som er funnet for Storbritannia».

Aaberge bekrefter å ha sendt et lengre svar til Ap på spørsmål om ulikheten i formue i Norge er i dag på nivå med Storbritannia.

I oppsummeringen av svaret skriver Aaberge at utifra resultater fra forskning og oversikter fra SSB, OECD og Credit Suisse, kan en påstå at toppformuesandelene i Norge er minst på nivå med det som er funnet for Storbritannia. Han påpeker imidlertid til Ap at han mener sammenligning av formuesandeler ikke er det samme som formuesulikhet.

Måleproblemer i toppen

Aaberge har jobbet mye med ulikhet. Han sier til Faktisk.no at de store usikkerhetene knyttet til slike målinger og anslag gjør det vanskelig å gi noe klart svar på hvordan formuen egentlig er fordelt i ulike land. Han mener vi har store måleproblemer i toppen, også i Norge.

– Verdien av de store formuene er undervurderte. Det er fordi vi i statistikken bruker verdier som er rapportert inn til skatteetaten, mens markedsverdiene på for eksempel næringseiendom og unoterte aksjer i virkeligheten kan være mye høyere. Det samme gjelder eiendom i utlandet, forklarer Aaberge.

Aaberge forteller at han og kollega Stubhaug i SSB også brukte tall fra tidsskriftet Kapitals oversikt over Norges 400 rikeste tilbake til 1995 da de regnet ut Gini-koeffisienten for formue i Norge i artikkelen fra 2018. I tillegg supplerte de med tall fra Nasjonalregnskapet.

– Kapital bruker regnskapene fra Brønnøysundregistrene for å lage anslag på markedsverdien til de 400 rikeste. Da vi tok vi med dette, steg formuesandelen hos de én prosent rikeste fra 20 prosent til hele 25 prosent, sier Aaberge.

I tillegg har den norske forskeren Annette Alstadsæter, sammen med økonomene Niels Johannesen og Gabriel Zucman, påvist at også skjulte formuer i utlandet fører til at formuen på toppen av fordelingen, altså den som tilhører de aller rikeste, blir betydelig underestimert.

– Gini er et bedre mål

Aaberge påpeker at toppformuesandeler ikke gir et fullstendig bilde av ulikheten i samfunnet. For å gjøre det må en bruke mål som fanger opp alle formuesforskjellene. Det gjør Gini-koeffesienten. Han er ikke enig med forfatterne av OECD-studien i at Gini er uegnet til å måle formuesulikhet.

– OECD beskriver formuesfordelingen ved hjelp av formuesandelene til fem formuesgrupper. Man må ha med seg hele fordelingen, også dem i bunnen. Derfor er Gini et mer informativt mål, mener Aaberge.

Han peker på at OECD også har med formuesfordeling for de 40 prosent «fattigste» i sin rapport. Her ser vi at de 40 prosentene med lavest formue i Norge har en negativ formue på minus 3,9 prosent av all formuen i landet. Det samme ser man ikke i Storbritannia.

Dette kan skyldes at mange har store bolig- og studielån i Norge, selv om de likevel har en god inntekt. Dessuten kan unoterte selskaper ha større gjeld enn ligningsverdi, og dermed kan eierne bli registrert med negativ nettoformue, selv om markedsverdiene til selskapene kan være betydelig større en gjelden, ifølge Aaberge.

– Tar man høyde for dette kan formuesulikheten i Norge være større enn i Storbritannia, når man måler ulikheten med Gini-koeffisienten.

Samtidig vil ikke Aaberge stole blindt på Gini-sammenligningene til Credit Suisse:

– Dette er en interessant studie, gjort av seriøse og anerkjente økonomer. Men de er tvunget til å gjøre en rekke forutsetninger for å regne ut Gini-koeffisienten for Norge, sier Aaberge.

Blant annet er det uklart hvordan de bruker tabellene i SSBs statistikkbank for husholdninger til å beregne Gini-koeffisienten i fordelingen av formue på individnivå.

– Det gjør tallene mer usikre, og kan være en grunn til at tallet er så mye høyere enn det vi i SSB har regnet ut, sier Aaberge og viser til egen forskning.

Aaberge sier likevel at en samlet vurdering av tallene fra OECD, Norge og Credit Suisse gjør det rimelig å påstå at Norge har noe høyere toppformuesandeler enn Storbritannia.

Bruker spørreundersøkelser

Også ifølge SSB-statistiker Jon Epland kan det være vanskelig å samle inn gode data på formue.

Epland jobber til daglig med inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger i SSB – altså statistikken som OECD benytter seg av for Norge i sine oversikter. Han forteller at Norge er ett av få land som har registerdata på formue. Det vil si at vi i Norge har oversikt over alt som rapporteres til skattemyndighetene som formue og eiendom.

I Storbritannia har de ikke et slikt register. I stedet lager det nasjonale statistikkbyrået ONS en såkalt survey kalt Wealth and Assets Survey, altså en spørreundersøkelse. Dette er også kilden OECD oppgir for Storbritannia i databasen sin.

Her spør de et utvalg mennesker om hvor stor formue de har, for så å regne ut tall for hele landet basert på disse svarene. (Undersøkelsen omfatter ikke Nord-Irland, deler av det nordlige Skottland, de skotske øyene og Scilliøyene.)

– Kan gi et skjevt bilde

Ifølge Epland kan denne metoden gi et skjevt bilde av formuesfordelingen i landet:

– Vi vet at det er vanskelig å nå spesielt de rike med slike spørreundersøkelser. De har ikke interesse av å svare på dette. I tillegg kan det være vanskelig for folk å anslå formuen sin riktig, forklarer Epland.

Det samme har også vært problematisert av blant andre den britiske samfunnsøkonomen Tony Atkinson i en artikkel fra 2016.

Ifølge ONS ble 16 000 husholdninger intervjuet i den siste versjonen av spørreundersøkelsen. ONS skriver også at de har forsøkt å kompensere for at det er vanskelig å nå de rikeste i undersøkelsen. Det har de gjort ved å samle inn flere svar fra dem som bor på adresser hvor det er større sannsynlighet for at det bor rikere husholdninger.