Feil at finsk vindturbin slipper ut tonnevis med mikroplast

Et skjermbilde av en melding på X, tidligere Twitter, fra i fjor om vindturbiner og mikroplast har de siste ukene blitt delt på nytt på Facebook. Teksten er på svensk, og deles også av nordmenn.

Skjermbildet har fått over 470 delinger på Facebook, og meldingen har blitt repostet over 300 ganger på X.

Hvis vi bruker AI-verktøyet ChatGPT til å oversette fra svensk til norsk, får vi denne teksten:

I Vasa, Finland veide de tre rotorblad etter 10 års drift da de ble byttet ut med nye. De veide 2 tonn mindre, noe som resulterer i en effektiv utslipp av mikroplast når partiklene slites med vinden. Hvis en vindmølle har en levetid på 30 år, gir det 6000 kg spredt mikroplast... helt utrolig..

Her ser vi altså at det er snakk om én vindmølle, eller vindturbin. For ordens skyld skal vi også se nærmere på hvor mange vindturbiner det måtte være snakk om for å oppnå 6000 kilo mikroplast på 30 år, siden det for nordmenn er naturlig å tenke at «ett vindkraftverk» betyr mange turbiner i en park.

Så, stemmer det at vindturbiner avgir så mye mikroplast?

Viste til en påstand fra Moderaterna

Det var flere som etterspurte dokumentasjon da meldingen ble lagt ut på X. Da ble det vist til et nettsted som er skrevet av vindkraftmotstandere.

Personen viste også til en skriftlig utveksling i 2021 mellom Alexandra Anstrell i Moderaterna i Sverige, og daværende miljø- og klimaminister Per Bolund i Miljøpartiet. Anstrell påsto den gangen at det er estimert at bladene på en vindturbin kan miste ti prosent av totalvekten i løpet av levetiden og at dette tilsvarer omtrent seks tonn løs plast. Hun oppga ingen kilde for påstanden.

At én vindturbin slipper ut to tonn mikroplast på ti år, er noe som flere viser til:

Men stemmer det?

Mikroplast skyldes slitasje

Mikroplast er en samlebetegnelse for plastfragmenter som er mindre enn fem millimeter. Det ytterste laget på turbinbladet kalles coating, og beskytter glassfiberkjernen i midten av bladet. Fordi vindturbiner er utsatt for vær og vind, blir dette laget slitt, og faller av som mikroplast. Slitasjen oppstår hovedsaklig ytterst på turbinbladene, fordi det er her hastigheten til bladet er størst.

Hvor mye slitasje som oppstår, kommer an på blant annet vindhastighet, nedbørsintensitet, hvilken type nedbør som kommer (for eksempel hagl), driftsmønster og UV-stråling, står det på Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sine sider. Støv og innsekter kan også bidra til slitasje. Men det er altså hastigheten som oppnås lengst ut på bladet, topphastigheten, som er den viktigste faktoren. Hastigheten kan ligge på inntil 400 kilometer i timen. Det kan også bli utslipp av mikroplast hvis vingen på turbinen skulle knekke.

Ble bygget én turbin i Vasa i 2012

Finnish Wind Power Association har en liste over operative og nedlagte turbiner i Finland. På listen ser vi at den første turbinen som ble bygget i Vasa, Sundom, kom i 2012. Den er eid av Wasa Wind Oy. Denne er fortsatt i bruk.

Sjekker vi listen for året etter, ser vi at det ikke ble bygget flere vindturbiner i dette området. Påstanden er at rotorbladene ble veid etter ti år. De som er bygget senere i dette området er altså for nye til at påstanden kan gjelde dem.

Dette bekrefter Heidi Paalatie i Finnish Wind Power Association i en e-post til Faktisk.no.

– Turbinen i Vasa er fremdeles i drift. Turbinen har originale blader som aldri er blitt tatt ned eller veid etter installasjonen. Bladene blir inspisert og vedlikeholdt hvert tredje år. Det er ikke funnet unormal slitasje, skriver hun til Faktisk.no etter å ha snakket med den nåværende eieren og operatøren, samt den opprinnelige prosjektlederen.

I en artikkel fra 2022 står det at vindturbinen i Sundom i Vasa ble bygget som en testmølle av vindkraftselskapet Mervento.

Vindturbinen gjør fortsatt jobben sin, til tross for at turbiner som blir laget i dag er mer effektive, kan vi lese i artikkelen. Vindturbinen ble kjøpt opp av Mervento Power Technology & Engineering i 2017. Det står også at selv om vindturbinen begynner å bli noen år, foreligger det ingen planer om å ta den ned.

Slik ser den enslige testturbinen ut:

Påstanden om at tre rotorblad i Vasa ble tatt ned, og veide to tonn mindre etter ti år i drift, er altså helt feil.

Men kan det da være snakk om en turbin et annet sted i Finland?

Ville ikke fungert om to tonn var borte

– Påstanden er helt urimelig. Det er totalt umulig, sier Jens Kjær Jørgensen som er forskningsleder i Sintef.

Han forklarer at for en landbasert turbin installert for ti år siden var det vanlig at tre blader veide rundt 15–20 tonn til sammen. Belegget som avgir mikroplast er rundt én millimeter tykt.

Området som er utsatt for slitasje på et blad av den størrelsen vil dog ikke være større enn ti meter ganger en halv meter. Det vil si fem kvadratmeter, opplyser Jørgensen.

– Det tilsvarer omtrent fem kilo belegg hvis alt slites bort, men det er ikke vanlig. Hadde to tonn masse blitt slitt bort fra bladene ved erosjon, ville ikke vindturbinen fungert, sier han.

Dessuten er det av miljømessige og økonomiske hensyn vanlig å reparere vindturbiner før de blir veldig slitte.

– Poenget er at rotorbladene skal ha en glatt og aerodynamisk overflate. Hvis bladene slites og blir mindre effektive, blir det redusert strømproduksjon, og det fører til mindre inntekter. Derfor ville så slitte blader jevnlig reparert, sier han.

Les også:

Hvor mye mikroplast kommer fra vindturbiner?

Per nå er det ikke mye forskning som viser hvor mye mikroplast hver vindturbin slipper ut. Forskningen fokuserer derimot på hvor mye tapt produksjon som oppstår som følge av slitasje, og hvordan man kan forebygge eller forhindre slitasje på vindturbiner.

Men NVE, sammen med Miljødirektoratet, har tidligere prøvd å finne ut av hvor store mengder mikroplast det kan være snakk om i Norge. De kontaktet alle som har driftet vindturbiner i mer enn fire år, siden det først er etter et par år man ser slitasjen.

Noen av aktørene som responderte hadde ikke opplevd noe slitasje, mens andre hadde måttet reparere vingene ved å legge på et nytt, beskyttende lag. Én operatør hadde gjort en veldig grundig analyse av alle turbinbladene i hele vindkraftverket, og derfor var det mulig å komme frem til et estimat på slitasjen. De hadde målt hvor mye masse de brukte for å reparere slitasjen.

De kom frem til at utslippet var på 200 gram mikroplast per vindturbin per år. Tallet var i samme størrelsesorden som det turbinleverandørene selv har oppgitt.

Denne grafen viser hvor mange tonn mikroplast ulike kilder slipper ut i løpet av ett år i Sverige. I forholdt til bildekk, slipper vindturbiner ut liten mengde mikroplast:

Kilo, ikke tonn

Det er ikke grunn til å tro at turbiner i Finland er i dårligere stand enn turbiner i Norge, ifølge forskningsleder Jørgensen i Sintef.

Hvis man tar utgangspunkt i at vindturbiner slipper ut 200 gram mikroplast per år, ville det etter ti år være snakk om 2 kilo mikroplast.

Det er altså ikke snakk om tonn slik det står i påstanden, men kilo.

I posten som nå deles står det også at «Hvis en vindmølle har en levetid på 30 år, fører dette til 6000 kg spredt mikroplast.»

Siden det er snakk om kilo og ikke tonn, blir dette også feil. På 30 år ville én vindturbin sluppet ut 6 kilo mikroplast, ikke 6000 kilo.

For å oppnå 6000 kilo mikroplast på 30 år, måtte det med andre ord være snakk om utslipp fra minst 1000 vindturbiner. Da er det også en forutsetningen at disse ikke blir reparert underveis.

Finnes det vindparker i Finland som i det hele tatt er så store?

Rundt 1400 vindturbiner i hele Finland

I Finland er det nå omtrent 1468 vindturbiner, ifølge Finnish Wind Power Association. I fjor hadde de 1393 vindturbiner. Det største anlegget består av 69 turbiner.

Her ser vi en oversikt over fordeling av turbiner etter regioner. I hele Norra Österbotten ser vi at der er 550 turbiner:

De ulike parkene befinner seg over store deler av Finland:

Hvis påstanden skulle være sann, måtte altså nesten alle vindturbinene i Finland være i drift i 30 år, og heller ikke blitt reparert når det oppstår slitasje. Det er også viktig å påpeke at mange av vindturbinene i Finland er ganske nye, og det tar minst noen år før disse blir slitte.