Hva skal egentlig dumpes i Reppar­fjorden?

«Millioner av tonn med kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, sink, krom skal dumpes i en frisk fjord med masse fisk, sjøpattedyr og sjøfugl», skrev kommentator i iTromsø, Egon Holstad, 15. februar. Holstad viste til gruvedrift på Nussir-feltet og dumpingen av gruveslam i Repparfjorden.

Han er én av mange som har engasjert seg i saken. Partiet Rødt har blant annet markert motstanden sin på Facebook:

17 lastebillass hver time, hver dag, i 20 år. Rett i fjorden. Nei til sjødeponi i Repparfjorden.

Forrige uke ga Nærings- og fiskeridepartementet Nussir ASA driftskonsesjon for gruvedrift og deponering av gruveavfall i Kvalsund kommune i Finnmark. Dette skapte sterke reaksjoner, og tillatelsen til å dumpe gruveavfall i Repparfjorden blir av mange omtalt som den nye Alta-saken.

Alta-saken var en politisk konflikt som strakte seg fra slutten av 60-tallet til starten av 80-tallet. Samiske interesser og miljøverninteresser sto mot storskala vannkraftutbygging i Finnmark. Planene om å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget førte til store aksjoner, og det har allerede blitt varslet at sivil ulydighet vil bli brukt i Repparfjorden.

Men hva er det egentlig gruveselskapet Nussir ASA har fått tillatelse til? Hva er det som skal dumpes i fjorden, og hvilke konsekvenser kan det få? Vi har sett nærmere på hva som står i tillatelsene som regjeringen og Miljødirektoratet har gitt.

1. Hva er bestemt?

14. februar 2019 ga Nærings- og fiskeridepartementet Nussir ASA driftskonsesjon for gruvedrift og deponering av gruveavfall. Nussir ASA er et gruveselskap som ble etablert i 2005, og som kontrollerer rettighetene til påvist kobber både på Nussir og Ulveryggen i Kvalsund kommune.

Folldal Verk drev utvinning av kobber fra Ulveryggen i perioden 1972–1978. Kobber har mange bruksområder, og brukes blant annet til kabler og ledninger.

I 2014 fikk Nussir godkjent reguleringsplan for Nussir og Ulveryggen. Miljødirektoratet ga først tillatelse til gruvevirksomhet i 2015. Dette vedtaket ble klaget inn til Klima- og miljødepartementet, som opprettholdt tillatelsen i 2016.

Det er regjeringen som har gitt tillatelsen, men flere partier på Stortinget har forsøkt å stoppe gruveplanene. I 2015 foreslo Venstre, KrF, SV og MDG at saken skulle bli lagt fram for Stortinget før utslippstillatelsen ble sluttbehandlet. Forslaget ble nedstemt.

I 2018 foreslo SV og MDG at regjeringen skulle behandle saken om sjødeponi i Repparfjorden på nytt. Bare SV, MDG og Rødt støttet forslaget, noe vi har omtalt i dette Facebook-innlegget. SV fremmet i dag et forslag om at regjeringen skal trekke tilbake driftskonsesjonen.

I Granavolden-plattformen, som er regjeringsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF, er avfall fra gruvevirksomhet omtalt. Der står det at regjeringen vil gjøre:

En særskilt vurdering av om lovverket for avfallsdeponering i gruveindustrien er tilstrekkelig, og samtidig utrede konsekvensene av et forbud mot nye sjødeponi. Det gis ikke nye utslippstillatelser til sjødeponi for gruveavfall i perioden.

2. Hva skal dumpes i fjorden?

Nussir søkte Miljødirektoratet om tillatelse etter forurensningsloven til gruvedrift for å utvinne kobber fra kobberforekomsten i Kvalsund. Ifølge Kari Kjønigsen, seniorrådgiver i Miljødirektoratets industriseksjon, er gangen i arbeidet slik:

– Malmen som brytes vil bli bearbeidet i et oppredningsverk, der malmen knuses og metallene tas ut ved hjelp av kjemikalier. Etter at kjemikaliene er tatt ut, er det behov for å deponere restmassene. Nussir søkte derfor om å deponere finmalte masser (avgang) i et sjødeponi på et avgrenset område i Repparfjorden. Avgangen som deponeres vil inneholde rester av metaller og kjemikalier.

Ifølge Nussirs søknad kommer det til å produseres opp til 6500 tonn avgangsmasser i døgnet. Avgangsmassene vil for det meste bestå av mineralene kvarts, feltspat, glimmer, kalkmineraler og små mengder kobber- og nikkelsulfid.

Tungmetaller som kobber og nikkel vil være en del av avgangsmassene, fordi det finnes naturlig i fjellet.

– Det er vurdert at konsentrasjonene av kobber og nikkel i vannsøylen blir svært lave fordi metallene er sterkt bundet til mineralene i avgangsmassene. For kobber ventes det en liten økning i bakgrunnskonsentrasjonen i fjorden, men konsentrasjonene i vannmassene er vurdert til å være under det som kan gi skadelig effekt på fisk, sier Kjønigsen.

I kobberutvinningsprosessen er det søkt om bruk av flere kjemikalier, blant annet for å få kobbermineralene til å flyte opp (SIPX) og for at de ikke skal synke (MIBC). I sin vurdering av kjemikaliebruk, skriver Miljødirektoratet:

De kjemikaliene som er tenkt brukt vil trolig ha liten miljømessig betydning med unntak av SIPX. (...) Både nedbrytning av SIPX og eventuell frigjøring fra avgangsmassene er usikre. Vi har derfor ikke gitt tillatelse til bruk av SIPX. Bedriften kan imidlertid søke om tillatelse til bruk av dette kjemikaliet dersom de innhenter mer kunnskap om effekten av SIPX på miljøet.

Administrerende direktør i Nussir ASA, Øystein Rushfeldt, opplyser til Faktisk.no at selskapet jobber med kunnskapsinnhenting, og at de kommer til å søke om tillatelse til bruk av SIPX.

Nussir har søkt om å få deponere mellom 1 og 2 millioner tonn avgang årlig, for en gruvedriftsperiode på mellom 20 og 30 år. Legger man til grunn 2 millioner tonn avgang hvert år i 30 år, resulterer det i 60 millioner tonn avgang totalt.

– Massene vil deponeres på bunnen av Repparfjorden, og bedriftens søknad anslår samlet volum som deponeres til å være 25 millioner kubikkmeter eller ca. 30 millioner tonn. Oppsummert kan vi si at gruveprosjektet vil føre til millioner av tonn med avgangsmasser av knust fjell som deponeres på fjordbunnen, men mengden tungmetaller vil være veldig mye mindre enn dette, sier Kari Kjønigsen i Miljødirektoratet.

3. Hvilke innvendinger har kommet?

I 2012 skrev Havforskningsinstituttet i sin høringsuttalelse til Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) at konsekvensutredningen tydelig viser at sjødeponi vil representere en alvorlig kjemisk og fysisk forurensning av fjorden.

Havforskningsinstituttet fraråder derfor Klif å gi tillatelse til det omsøkte utslippet. Å tillate slik forurensning som søknaden innebærer vil være å gå mange tiår tilbake i utslippsregime.

Også Fiskeridirektoratet region Finnmark skrev i sin høringsuttalelse at de «fryktet negative effekter av gruvedrift og deponi på det marine miljø og på viltlevende laksefisk».

Det kom flere klager da Miljødirektoratet i 2015 ga tillatelse til gruvedrift i Kvalsund. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom sendte en felles klage, mens Norske lakseelver og Sametinget klaget hver for seg. Også Hammerfest SV og Kvalsund SV leverte klager, men disse ble avvist av Miljødirektoratet, som mente at politiske partier ikke har klagerett i slike saker.

Innvendingene fra de som klaget kan oppsummeres slik:

• Mangelfull utredning av de samlede konsekvensene for det marine livet i Repparfjorden og tilgrensede havområder.
• Stortingets forutsetninger for vernet som nasjonal laksefjord er ikke oppfylt.
• Sterkt mangelfulle målinger av strømforhold i Repparfjorden og modelleringer av partikkelspredning. Negative konsekvenser av partikkelforurensning er undervurdert.
• Bagatellisering av høye verdier av prosesskjemikalier og tungmetaller og konsekvensene disse. Det er stor sannsynlighet for at det blir vesentlig større utlekking til fjorden enn det som kommer fram i konsekvensutredningen.
• Det blir sluppet ut store mengder nanopartikler som kan ha giftige egenskaper i det marine miljøet. På tross av dette er det ikke utredet effekt av nanopartikler på fisk eller havlevende organismer.
• Manglende vurdering av flere lover og forskrifter. Tillatelsen bryter blant annet med naturmangfoldloven, vannforskriften, konvensjonen om biologisk mangfold, Londonkonvensjonen og grunnlovens §112.
• Konflikt med reindrift og samiske interesser. Gruvedrift vil medføre forurensningsmessige ulemper for samiske næringer som overgår fordelene. Gruvedrift vil gi direkte ulemper for samisk kultur og samfunn, blant annet vil det forstyrre reinens kalving.
• Manglende krav om alternativ bruk, minimering eller tilbakefylling av restmassen. Slike vilkår kunne reduserr deponibehovet betraktelig.

Klagerne mente at Miljødirektoratets tillatelse måtte trekkes tilbake. Miljødirektoratet konkluderer imidlertid med at:

Den viktigste negative miljøeffekten er at 8 km2 (10–15 %) av arealene i Repparfjorden blir beslaglagt. De miljømessige ulempene vil i hovedsak være at bunnfaunaen i deponiområdet i Repparfjorden forsvinner som følge av at partikulært materiale plasseres på sjøbunnen i deponeringsområdet, og at det vil være negative effekter på bunnfaunaen også i en randsone rundt deponiet.

Når det gjelder konflikten med reindrift og samiske interesser, skriver Miljødirektoratet:

Vi legger til grunn at det er reindriften i området som er den næringen som vil kunne få størst negativ påvirkning av gruveprosjektet.

I Miljødirektoratets tillatelse til virksomhet etter forurensingsloven står det at samene som urfolk har rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem. I denne saken har man ikke klart å komme til enighet.

Konsultasjonene ble avsluttet med den konklusjonen at det ikke er mulighet for å oppnå enighet mellom Miljødirektoratet og Sametinget i denne saken. Partene er uenige om at det skal gis tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven til gruvedrift i forekomstene Nussir og Ulveryggen i Kvalsund kommune.

Nærings- og fiskeridepartementet skriver at Sametinget har konkludert med at det ikke finnes avbøtende tiltak for reindriften som muliggjør en fortsatt bruk av området. Departementet har stilt krav om at det i tilknytning til Ulveryggenforekomsten i perioder ikke skal være drift eller redusert drift i gruven av hensyn til reindriften.

Syv reindriftsfamilier har allerede varslet at de kommer til å begjære regjeringens vedtak ugyldig, ifølge NTB.

4. Finnes det alternativer til sjødeponi?

Ifølge Miljødirektoratets tillatelse som ble gitt i 2016, har Nussir ASA vurdert alternativer til sjødeponi. I noen gruver kan det være mulig å fylle ledige rom med avgangsmasser, men her vil ikke det være mulig siden gruva skal drives oppover.

Å deponere gruveavfallet på land, vil ifølge Nussir ha store negative konsekvenser særlig for reindriften i området, men også for landskap og friluftsliv. Miljødirektoratet er enig i at et landdeponi vil komme i særlig konflikt med reindriften. I tillegg vil etablering av et landdeponi bli vesentlig dyrere enn et sjødeponi. Miljødirektoratet konkluderer med at:

Vår vurdering er derfor at et landdeponi vil være et dårligere alternativ enn et sjødeponi, og at det derfor ikke finnes et vesentlig bedre alternativ.

Deponering av gruveavfall i sjø har ifølge en rapport fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) skjedd ved i overkant av 20 steder i Norge. Klif heter nå Miljødirektoratet. Blant dem som fortsatt deponerer i sjø, er Rana Gruber og Hustadmarmor blant de største. I rapporten skriver Klif:

De aller fleste sjødeponeringsprosjektene som er rapportert har blitt vurdert som miljømessig akseptable i de tilfellene resipienten har vært egnet og at best tilgjengelig teknologi er brukt ved design av utslippsarrangement. De prosjektene som har vært mislykket har manglet en konsekvensutredning som har som mål å fange opp miljørisikoaspektene og alle usikkerhetene på forhånd.

Miljødirektoratet har nettopp vurdert virkninger av et eventuelt forbud mot sjødeponering for miljø og andre samfunnsforhold. I notatet står det at det ikke er realistisk å se for seg gruvedrift uten deponi enten på land eller i sjø. Miljødirektoratet oppsummerer med at:

Et forbud mot sjødeponering vil medføre at alle deponier for avgangsmasser i framtiden blir på land, med vesentlig økte kostnader. Det er ikke mulig å fastslå generelt hvilken deponiløsning som vil innebære minst miljøulemper. Et forbud mot sjødeponi kan derfor medføre at man i enkeltsaker ikke kan tillate den løsningen som gir minst negativ miljøeffekt på kort og lang sikt.

5. Hvordan er økonomien i prosjektet?

I Miljødirektoratets konklusjon står det også at kobberutvinningen potensielt kan føre til store inntekter, både for selskapet, men også for kommunen. Nussir ASA ar anslått at de kommer til å trenge rundt 150 årsverk i tilknytning til gruvedriften.

For å kunne starte opp gruvevirksomhet ved Nussir og Ulveryggen, må Nussir ASA ha en utvinningsrett (...). En slik tillatelse skal direktoratet for mineralforvaltning gi når det sannsynliggjøres at forekomsten antas å være drivverdig eller vil bli drivverdig innen rimelig tid. Med drivverdig menes at den som driver ut forekomsten har sannsynliggjort at dette kan gjøres med et økonomisk overskudd.

Ifølge lønnsomhetsvurderingene til Nussir ASA, gjengitt i Miljødirektoratets tillatelse fra 2016, skal det investeres rundt 920 millioner kroner over tre år. De estimerte salgsinntektene ligger på rundt 830 millioner kroner årlig og gjennomsnittlig årlig driftsresultat estimeres til 450 millioner kroner.

Kvalsund kommune vil også kunne få økte inntekter gjennom inntekts- og eiendomsskatt. Det samme gjelder andre kommuner i området fordi det er rimelig å anta at ikke alle vil bo eller bosette seg i Kvalsund kommune.

Miljødirektoratet understreker at det er usikkerhet knyttet til lønnsomhetsvurderingene, og at selskapet må dokumentere dette ytterligere før de får driftskonsesjon. Denne konsesjonen ble gitt av Nærings- og fiskeridepartementet 14. februar 2019. Der står det at man, med utgangspunkt i Nussir ASAs anslag, har estimert netto nåverdi av prosjektet over 17 år til å kunne bli omlag 1,4 milliarder kroner før skatt.

Forutsetningene som legges til grunn i driftsbudsjettet, kan anses å være optimistiske, men vi kan ikke se at forutsetningene er urealistiske.

Øystein Rushfeldt, administrerende direktør i Nussir ASA, sier til Faktisk.no at oppstarten av Nussir nå avhenger av to ting:

– Det tekniske må på plass, og det regner vi med å bli ferdige med i år. Det andre er å hente inn investorer som kan finansiere utbyggingen. Det arbeidet påbegynnes i år. Forhåpentligvis løser vi det i løpet av året. Da vil utbyggingen starte neste år.