Nei, Høyre var ikke imot hele oljefondet eller innføringen av etiske retnings­linjer

På NRKs Politisk kvarter onsdag 21. februar møttes Rigmor Aasrud, finanspolitisk talsperson i Ap, og Henrik Asheim, finanspolitisk talsperson for Høyre og leder av finanskomiteen, til debatt.

Temaet var hvorvidt det er etisk riktig at oljefondet investerer i spillselskaper. Bakgrunnen er et representantforslag fra Ap og KrF, der man blant annet ber om at regjeringen skal utrede «grunnlaget for å trekke Statens pensjonsfond utland (SPU) ut av pengespillselskaper med sikre på en vurdering i forbindelse med den årlige forvaltningsmeldingen om fondet».

Aasrud kom blant annet med følgende uttalelse:

Det er jo ikke noe nytt at Høyre er imot at man skal ha retningslinjer for hvordan oljefondet drives. De var jo for det første imot hele oljefondet og da man innførte etiske retningslinjer så var man imot. Da man tok oljefondet ut av kull så var man imot. Så dette er jo ikke noe nytt fra høyresiden at man er imot å ha etiske retningslinjer [...].

I denne faktasjekken skal vi ta for oss følgende påstander:

• Høyre var imot hele oljefondet.
• Høyre var imot da man innførte etiske retningslinjer.

Gamle avisartikler

Faktisk.no tar kontakt med Aasrud for å høre hva som ligger til grunn for uttalelsen.

Hun viser til en artikkel i Dagsavisen fra mai 2017 med tittelen «Nei til alle oljefondforslag». I artikkelen står det at «en gjennomgang av gamle avisartikler, avdekker at Finansdepartementet gang på gang har kommet med uttalelser om Oljefondet, som i ettertid framstår som lite treffsikre».

Det pekes blant annet på at statssekretær Arnulf Ingebrigtsen (H) i Finansdepartementet i 1985 omtalte Aps forslag om et oljefond som et «blendverk» (illusjon/sansebidrag journ. anm.). Videre viser Aasrud til følgende avsnitt i samme sak:

Ikke lenge etter at Oljefondet ble en realitet, begynte det å komme forslag om etiske retningslinjer for fondet. I de påfølgende årene sa finansministre fra både fra Ap, Sp og Høyre nei til dette. – Det er nærmest umulig for et så stort fond å ta etiske hensyn, sa finansminister Per-Kristian Foss (H) så sent som i 2002, ifølge Dagbladet. To år senere kom de etiske retningslinjene på plass.

Oljefondets historie

Historien om oljefondet kan i korte trekk oppsummeres slik:

• Bratteli-regjeringen (Ap) legger fram St. meld. nr. 25 (1973-74): Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn. Den drøfter hvordan den norske oljeformuen bør brukes, men nevner ikke noe fond.
• Tempoutvalget, nedsatt av Willoch-regjeringen (H, KrF og Sp) i 1982 og ledet av Hermod Skånland, foreslår i en norsk offentlig utredning (NOU 1983:27) i 1983 å etablere et fond hvor staten kan spare de temporært store inntektene fra petroleumssektoren og begrense seg til å bruke realavkastningen.
• Willoch-regjeringen kom i sitt langtidsprogram 1986–89 (St. meld. nr. 83 (1984–85)) med en skisse til et fond. Regjeringen måtte imidlertid gå av før den rakk å fremme forslag for Stortinget.
• Også i langtidsprogrammet 1990–93 fra regjeringen Brundtland (St. meld. nr. 4 1988–89) var det forslag om å opprette et petroleumsfond. Regjeringen fremmet aldri noe forslag for Stortinget.
• Etter valget i 1989 overtok Syse-regjeringen (H, KrF og Sp). Vinteren 1990 fremmet regjeringen et lovforslag om Statens petroleumsfond for Stortinget. Forslaget ble vedtatt og loven ble sanksjonert 22. juni 1990.

Finansminister fra Høyre

Lovforslaget om å opprette et oljefond ble altså fremmet av Syse-regjeringen, som besto av Høyre, KrF og Sp. Hvordan passer det med Aasruds påstand om at «Høyre var imot hele oljefondet»?

Journalist og forfatter Asle Skredderberget ga i 2015 ut boken «Usannsynlig rik. Historien om Norge og oljefondet». Han sier følgende til Faktisk.no når han får høre påstanden om at Høyre var «imot hele oljefondet»:

Dette er historieløst og bare tull. Arne Skauge fra Høyre var finansminister, og han tok initiativ til etableringen av oljefondet. Hvis Aasrud mener han var Ap-mann, tror jeg Skauge vil protestere heftig.

Skredderberget forteller at det på 80-tallet foregikk en kamp mellom Høyre og Arbeiderpartiet om forvaltningen av oljeformuen. Mens Høyre ønsket å splitte opp og flytte penger fra Statoil til SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten), ville Ap at hele formuen skulle bli hos Statoil. Forfatteren sier:

Hvis Arbeiderpartiet hadde vunnet den gangen, ville vi ikke hatt noe oljefond.

Ringte Sigbjørn Johnsen

I boken beskriver Skredderberget hvordan finansminister Skauge i 1989 bestemte seg for å opprette et oljefond. Han ringte til daværende nestleder i finanskomiteen, Sigbjørn Johnsen (Ap), som var enig med Skauge. I 1990 la regjeringen fram et forslag i Stortinget som også Ap støttet.

Da jeg skrev boken, forsøkte jeg å finne ut hvem vi kan takke for oljefondet. Svaret er at vi kan takke politikerne, som i fellesskap satte seg ned og snakket sammen. Dette var et fellesprosjekt som ble gjennomført og gjort mulig gjennom et samarbeid mellom Høyre og Ap. Jens Stoltenberg har spilt en viktig rolle for utviklingen av oljefondet, men det var Høyre som tok initiativet.

Sigbjørn Johnsen, som nå er fylkesmann i Hedmark, bekrefter i en e-post til Faktisk.no at han ble oppringt av Skauge:

Han ringte meg før saken ble lagt fram for Stortinget. Jeg sa til Skauge at jeg var enig i forslaget. Spørsmålet om et fond hadde vært på dagsorden i lengre tid. Selve lovforslaget om et fond, som Stortinget sluttet seg til i april 1990, ble lagt fram av Skauge. Senere finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) var ordfører for saken. Fire kommende finansministre, i tillegg til Schjøtt-Pedersen, var medlemmer av komiteen. Det var også nåværende statsminister.

Rakk ikke å fremme forslag

Einar Lie er professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo. I artikkelen «Bukken og pengesekken. Om folketrygdfondet og oljefondets tilblivelse» publisert i Nytt Norsk Tidsskrift, oppsummerer han oljefondets historie. Det første initiativet fra Willoch-regjeringen, førte ifølge Lie ikke fram. I en e-post til Faktisk.no skriver han:

Forslaget fra Tempoutvalget om å opprette et fond ble positivt mottatt av den politiske ledelsen på Statsministerens kontor og i Finansdepartementet, men ble møtt med skepsis av embetsverket i departementet. Etter hvert fikk likevel den politiske ledelsen presset gjennom et fond. På grunn av oljeprisfallet vinteren 1986 ønsket den ikke å lansere dette umiddelbart, men ville vente til etter lønnsoppgjøret. I mellomtiden gikk regjeringen av.

Brundtland-regjeringen (Ap) styrte fra mai 1986 og frem til valget i 1989. Denne regjeringen fremmet ikke noe lovforslag for Stortinget om opprettelsen av et oljefond, men skrev blant dette i arbeidsprogrammet sitt for 1986-1989:

For å sikre en aktiv næringspolitikk vil Arbeiderpartiet gå inn for at det opprettes et eget utviklingsfond. Fondet skal finansieres av statlige inntekter fra olje- og gassproduksjonen og skal ha følgende oppgaver:
- Stimulere til nyetableringer og omstillinger innenlands i framtidsrettede og levedyktige bedrifter.
- Sikre norske eierinteresser i utenlandsk næringsliv, kompetanse og deltakelse i internasjonale teknologiprosjekter.

– Skauge hadde æren

Det neste initiativet kom dermed ifølge Lie først da regjeringen Syse tiltrådte i 1989. Finansminister Skauge hadde vært statssekretær på Statsministerens kontor da fondet ble diskutert den forrige runden og var en klar tilhenger av fondet. Lie forteller:

Skauge ga ved tiltredelsen beskjed internt og eksternt at et fond skulle etableres. Da var det ingen vei tilbake, og en ny proposisjon, i hovedtrekk nokså lik den som lå i skuffen fra 1986, ble utarbeidet og fremmet.

Jeg kan derfor ikke se at det er dekning for påstanden om at Høyre var imot oljefondet. Tvert imot - mer enn noen annen skal Arne Skauge ha æren for at fondet kom. På den annen side var det på dette tidspunkt lite kontroversielt.

Aps «utviklingsfond»

Selv om det var Syse-regjeringens forslag i 1990 som førte til opprettelsen av oljefondet, hadde både SV og Arbeiderpartiet omtalt opprettelse av fond ved tidligere anledninger.

Våren 1985, under Willoch-regjeringen, skrev Arbeiderpartiet om et såkalt utviklingfond i sine fraksjonsmerknader i finanskomiteens innstilling om langtidsprogrammet 1986-1989:

På grunnlag av oljeinntektene vil Arbeiderpartiet opprette et statlig utviklingsfond for økt satsing på næringsutvikling. Fondet får en ramme på 10 milliarder kroner til bruk innenlands i løpet av perioden. 2,5 milliarder av dette brukes som tilskudd til forskning og utvikling, mens det øvrige i stor grad går som ansvarlige lån til ny og lønnsom virksomhet.

Det var dette statssekretær Arnulf Ingebrigtsen (H) omtalte som et «blendverk» i Aftenpostens spalter i 1985.

SVs forslag

Under et møte i Stortinget 2. desember 1988 snakket Anders Talleraas (H), daværende leder av finanskomiteen, om Høyres forslag om opprettelse av et oljefond. Under samme møte uttalte Frps Carl I. Hagen at ingen, før dette, hadde «fått ut fingeren og fremmet noe konkret forslag om det».

Tora Aasland Houg (SV) kunne imidlertid fortelle at SV fremmet et slikt forslag under den borgerlige regjeringen. Det stemmer. Forslaget inngikk i SVs forslag til statsbudsjett for 1986:

Det henstilles til Regjeringen å vurdere opprettelsen av et bufferfond - oljefond som kan møte usikkerhetene omkring oljeinntektene og samtidig åpne for en mer demokratisk styring over oljeformue.

Regjeringens uttalelse i saken kommer frem av et dokument for 1986-87. På dette tidspunktet var Gro Harlem Brundtland (Ap) statsminister og Gunnar Berge (Ap) finansminister. I uttalelsen står det:

Finansdepartementet, 2. oktober 1986: Med det sterke fallet i oljeprisene og statens inntekter fra petroleumsvirksomheten mener Regjeringen at det for tiden ikke er grunnlag for å opprette et bufferfond basert på petroleumsinntektene. Regjeringen vil vurdere spørsmålet om etablering av et petroleumsfond i forbindelse med arbeidet med neste langtidsprogram.

Basert på de ulike forslagene som er fremmet, stemmer det ikke at Høyre var imot hele oljefondet.

Etiske retningslinjer

Hva gjelder Høyres innstilling til de etiske retningslinjene, viser Rigmor Aasrud som nevnt til et sitat som Dagsavisen har gjengitt:

– Det er nærmest umulig for et så stort fond å ta etiske hensyn, sa finansminister Per-Kristian Foss (H) så sent som i 2002, ifølge Dagbladet.

I Dagbladet-artikkelen det ser ut til at sitatet er hentet fra, står det:

Det er nærmest umulig for et så stort fond som Oljefondet å ta etiske hensyn, hevder finansminister Per-Kristian Foss og Norges Bank. [...] I dag redegjører Foss i Stortinget om Oljefondets forhold til menneskerettigheter. Et viktig argument mot etiske retningslinjer, er at fondet er for stort, med aksjer for 250 milliarder kroner i rundt 2500 selskaper. Det gjør det «nesten umulig», hevder Norges Bank og Foss, å holde rede på hvem som for eksempel utnytter barnearbeid.

«Vanskelig å finne en egnet avgrensning»

Debatten rundt innføring av etiske retningslinjer ble trukket frem i revidert nasjonalbudsjett 2001-2002, der man skrev at «innføring av slike retningslinjer har blitt drøftet og avvist flere ganger i Stortinget». Videre ble det trukket frem hva man i disse debattene har lagt vekt på. Et av punktene lød som følger:

Staten er en betydelig eier i norsk næringsliv, enten direkte eller gjennom bl.a. Folketrygdfondet. Det bør være konsistens i praktiseringen av etiske retningslinjer på alle statens områder. Det bør således være like standarder for statens eierskap innenlands og utenlands gjennom Petroleumsfondet. Dersom det gjaldt andre retningslinjer for Petroleumsfondet, ville en kunne oppleve at staten kjøper varer og tjenester fra selskap som ville være utestengt fra Petroleumsfondets portefølje, eller at norske selskaper med statlig eierandel ville være involvert med selskaper som Petroleumsfondet ikke kunne investere i.

I neste punkt står det at «det ville være vanskelig å finne en egnet avgrensning for hvilke aktiviteter som eventuelt skulle omfattes av regler som på forhånd begrenser fondets investeringsmuligheter.»

– Både Høyre og Ap motarbeidet

Når forfatter Asle Skredderberget får høre andre del av Aasruds påstand, om at Høyre var imot innføring av etiske retningslinjer i oljefondet, begynner han bare å le:

Hennes egen finansminister og senere statsminister Jens Stoltenberg gjorde narr av alle som ville ha et etisk regelverk. Både Finansdepartementet og hele den politiske eliten, bortsett fra SV, var imot slike retningslinjer.

Da Den internasjonale kampanjen mot landminer vant Nobels fredspris i 1997, kom oljefondets investeringer på agendaen. Dagbladet avslørte blant annet hvordan fondet hadde investert i selskaper som benyttet seg av barnearbeid og brøt menneskerettighetene, og SV og Framtiden i våre hender fortsatte å presse på for etiske retningslinjer.

Plutselig ble det flertall i Stortinget, etter mange år hvor den politiske eliten, inkludert Høyre og Ap, hadde motarbeidet dem som jobbet for det. Nå reiser alle rundt og skryter av det.

Flertallet unntatt H, KrF og V

I forbindelse med budsjettforhandlingene i Stortinget 21. juni 2002 ble det stemt over følgende forslag:

Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg som skal ha som mandat å fremme forslag om et sett av etiske retningslinjer for Petroleumsfondet og legge frem sak våren 2004. Utvalget skal bestå av personer med folkerettslig kompetanse, i tillegg til kunnskap om etiske investeringer, samt faglig kompetanse innen miljø- og menneskerettsområdet.

I behandlingen i Stortinget ble forslaget enstemmig vedtatt. Av finanskomiteens merknader 14. juni, fremkommer det imidlertid at det var «komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre», som var enige om forslaget.

Behandlet i 2004

Utvalget, ledet av Hans Petter Graver, ble nedsatt høsten 2002. Forslaget ble fulgt opp i revidert nasjonalbudsjett for 2003 og innstillingen fra utvalget ble behandlet i revidert nasjonalbudsjett for 2004:

Regjeringen mener at Graverutvalgets forslag ivaretar de etiske forpliktelsene det er hensiktigsmessig å pålegge Petroleumsfondet, på en god måte. Regjeringen legger opp til å innføre etiske retningslinjer for Petroleumsfondet i samsvar med Graverutvalgets utredning.

I finanskomiteens merknader til revidert nasjonalbudsjett for 2004 står det:

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger. Komiteen ser positivt på Regjeringens etablering av etiske retningslinjer for Statens Petroleumsfond.

Siden 2004 har Statens pensjonsfond utland vært underlagt etiske retningslinjer. Høyre var ikke imot innføringen av disse retningslinjene, slik Aasrud påsto i Politisk kvarter. Høyre var heller ikke imot hele oljefondet, slik Aasrud også uttalte. Påstanden er derfor helt feil.

Tilsvar

Rigmor Aasrud (Ap), kommer med følgende kommentarer til Faktisk.nos konklusjon:

Det ble fremmet to forskjellige forslag i Stortinget i 1985 om opprettelse av oljefond, ett fra SV og ett fra Ap. Høyre var kritiske til forslagene, og Aps forslag ble blant annet omtalt som et «blendverk» av Høyres statssekretær i finansdepartementet. Det er dette jeg baserer min uttalelse om at Høyre var imot, på.

Når gjelder etiske retningslinjer, fastholder jeg at Høyre stemte imot å utrede det i 2002, selv om de snudde og var for to år senere.