Nei, 300 000 under­skrifter gir ikke folke­av­stemning

På én uke har «Oljebrølet» blitt en av Norges største Facebook-grupper. Nesten 232 000 personer har meldt seg inn i den lukkede gruppen siden oppstarten 27. august.

«Oljebrølet» skal ifølge beskrivelsen av gruppen «fungere som motvekt til de som ikke forstår hvor viktig olja er». Det har allerede vært kontroverser rundt grunnleggeren, som for noen år siden kom med en rasistisk kommentar på Facebook.

Engasjementet blant medlemmene i «Oljebrølet» er stort, og noe av det som har engasjert dem mest de siste dagene, er en underskriftskampanje. Kampanjen har som mål å «vise våre politikere hvor viktig oljenæringen er». Så langt har oppropet blitt signert av nesten 38 000 personer.

Hva skal så disse underskriftene brukes til? I Facebook-gruppen er det en oppfatning om at 300 000 underskrifter automatisk gir folkeavstemning, ifølge norsk lov. Stemmer det?

Står ikke i loven

Nasjonale folkeavstemninger brukes sjelden i Norge, men Stortinget kan bestemme at en sak er så viktig at den bør legges frem for folket gjennom en folkeavstemning. Det står ingenting i Grunnloven om folkeavstemninger.

– Det eneste stedet i norsk lov hvor folkeavstemninger nevnes, er i kommuneloven. Her står det at «kommunestyret eller fylkestinget kan selv bestemme at det skal holdes rådgivende folkeavstemninger om forslag som gjelder henholdsvis kommunens eller fylkeskommunens virksomhet», sier Inger Johanne Sand, instituttleder ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Hun forteller at loven ikke inneholder noen formulering om at 300 000 innsamlede underskrifter skal føre til folkeavstemning.

Når Stortinget i spesielle tilfeller spør folket om råd gjennom en folkeavstemning, må Stortinget gjøre et vedtak om en lov for hver enkelt avstemning. Så langt har det vært seks folkeavstemninger i Norge, blant annet om EF/EU i 1972 og 1994. Folkeavstemninger er ikke bindende i Norge, men det er tradisjon for å lytte til flertallet.

Foreslått, men ikke behandlet

Stortingsrepresentant for Frp, Erlend Wiborg, fremmet 30. september 2020 et grunnlovsforslag om folkeavstemninger initiert av innbyggere. Wiborg foreslo å endre Grunnloven slik at alle som kan stemme ved stortingsvalg, kan kreve at det holdes folkeavstemning om et forslag til stortingsvedtak.

For at det skal bli folkeavstemning, må minst 300 000 stemmeberettigede støtte kravet, ifølge Wiborgs forslag. Resultatet av avstemningen skal være bindende for Stortinget.

Forslag til endringer i Grunnloven må behandles i stortingsperioden etter at det ble fremmet. Det innebærer at Wiborgs forslag foreløpig ikke har vært til behandling i Stortinget.

Slike forslag blir behandlet i første, andre eller tredje storting i perioden etter at de ble fremmet. Wiborgs forslag skal derfor opp til behandling en eller annen gang i løpet av de tre neste årene. Selv har Wiborg liten tro på at han får gjennomslag for forslaget.

Grunnlovsendringer må vedtas med 2/3 flertall, mens det vanligvis bare kreves 1/2 flertall ved behandling av saker i Stortinget. I tillegg må minst 2/3 av representantene være til stede når vedtaket fattes.

Sp-forslag nedstemt i 2020

I 2016 fremmet Per Olav Lundteigen og Kjersti Toppe i Senterpartiet et annet grunnlovsforslag om folkeavstemning. Det gikk ut på at velgerne gjennom folkeavstemning skulle kunne sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater.

En slik folkeavstemning skulle avholdes hvis minst 100 000 statsborgere krevde det.

Forslaget ble behandlet i januar 2020, men ble ikke vedtatt.

Underskrifter ikke utredet

I 2017 ble det satt ned et utvalg som skulle utrede ny valglov. I fjor kom en NOU-utredning fra utvalget.

Her skriver de at verken Grunnloven eller valgloven har bestemmelser om nasjonale folkeavstemninger, men at det flere ganger har vært utredet om man skal grunnlovsfeste retten til folkeavstemning i viktige saker. Det forrige valglovutvalget landet på at det ikke burde innføres folkeavstemninger verken i grunnlovsspørsmål eller i andre saker.

Et mindretall i 2020-utvalget mente at det burde lages en egen lov om nasjonale folkeavstemninger, slik at folkeavstemninger lettere kan benyttes som en del av den politiske styringen av Norge. Flertallet stilte seg ikke bak dette. Underskrifter ble ikke nevnt.