Hvor stor er den økonomiske ulikheten i Norge?

Økonomisk ulikhet handler om hvordan inntekt og formue er fordelt i befolkningen. Sagt på en enklere måte: de økonomiske forskjellene mellom fattig og rik.

Økonomisk ulikhet bidrar til sosial ulikhet, og omvendt. Sosial ulikhet, som for eksempel forskjeller i utdanningsnivå og arbeid, kan igjen bidra til å forsterke de økonomiske forskjellene.

Selv om politikerne er ganske enige om at små forskjeller er bra for samfunnet, er de ikke enige om hva som bør gjøres for å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. De er heller ikke enige om hvilken forskning man skal lytte til.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på økonomisk ulikhet. Hvor stor forskjell er det på fattig og rik her til lands?

Ulikhet i inntekt

Når vi snakker om økonomisk ulikhet, skiller vi mellom inntektsulikhet og formuesulikhet.

Vi kan begynne med å se på hvordan inntektene er fordelt i Norge. Statistisk sentralbyrå (SSB) måler den norske inntektsulikheten hvert år. Det er disse SSB-tallene som regnes som offisiell statistikk. I tillegg gjør SSB forskning på temaet, noe vi skal kommer tilbake til.

I den offisielle statistikken bruker SSB tall for inntekt etter skatt. Disse tallene henter de fra skattemeldingene. Det er husholdningenes inntektsforskjeller som måles, fordelt på personer i husholdningen.

Det er flere måter å måle inntektsforskjeller på. Det vanligste er å bruke Gini-koeffisienten. Gini oppgis som et tall mellom 0 og 1. Hvis Gini-tallet er 0, har alle sammen like mye. Hvis Gini-tallet er 1, får én alt, mens de andre ikke får noe. Jo høyere tall, jo større er ulikheten.

Gini kan også skrives som et tall mellom 0 og 100, som i grafen under.

Slik sier SSBs offisielle statistikk at inntektsulikheten har utviklet seg i Norge, målt med Gini:

Skatteomlegging spiller inn

Inntektsulikheten har variert fra år til år. I årene 2002–2005, altså såvidt inn i den rødgrønne regjeringsperioden, økte forskjellene kraftig. Grunnen var en sterk økning i utbetalinger av aksjeutbytte og aksjegevinster, som slo ut på de personlige skattemeldingene.

Dette skjedde fordi nye skatteregler som gjorde at man måtte skatte av aksjeutbytte, ble innført i 2006. Endringene ble varslet på forhånd, og mange aksjeeiere tok utbytte i tiden før dette.

I årene etter falt inntektene fra utbytter igjen, og forskjellene som vises i den offisielle statistikken minsket. Det var fordi en mindre del av selskapenes overskudd ble betalt i utbytte og dermed registrert som inntekt i skattemeldingene, etter at utbytteskatten ble innført.

Samtidig ser vi at inntektsulikheten har økt noe over tid, selv om vi tar ut aksjeutbytte fra beregningen.

Noe lignende skjedde i mindre skala mellom 2014 og 2015, siden man kunne spare skatt ved å fremskynde utbytte til 2015 – fordi utbytteskatten økte i 2016.

Etter utbyttene i 2015 har inntektsforskjellene på den offisielle statistikken falt igjen, men er fremdeles høyere enn da Solberg-regjeringen tok over for de rødgrønne i 2013.

Forskere: – Høyere enn statistikken viser

Forskere i SSB mener likevel at ulikheten er mye større enn denne statistikken viser. Det er fordi de som eier selskaper kan spare utbyttene i selskapet, uten å betale utbytteskatt. Mange av de aller rikeste personene i Norge tjener nemlig pengene sine gjennom kapitalinntekter knyttet til selskaper. Disse inntektene blir først synlige på skattemeldingen når de tas ut som utbytte.

Den ene prosenten i Norge med høyest inntekt disponerer ifølge SSBs statistikk 10 prosent av inntektene. Men tallet øker til 20 prosent, altså dobbelt så høyt, hvis vi tar høyde for «skjulte kapitalinntekter» som ikke tas som utbytte, ifølge SSB-forsker Rolf Aaberge.

Det innebærer at Gini-koeffisienten stiger fra 0,251 (25,1 prosent) til 0,344 (34,4 prosent) med denne forutsetningen, hvis man tar bort studenthusholdningene.

Både statsminister Erna Solberg (H) og kommunalminister Nikolai Astrup (H) har kritisert denne SSB-forskningen. 31. august skrev Astrup i DN at han mente det var feil å regne selskapsinntekter som personlig inntekt når man ser på inntektsulikhet. Han fikk motbør fra økonomiprofessorene Gaute Torsvik og Magne Mogstad, som mente at Astrup «tåkelegger hvem som eier overskuddet i en bedrift».

Solberg gjentok likevel at hun mente metoden som er brukt av SSB-forskerne gir et misvisende bilde av den økonomiske ulikheten til Dagbladet senere samme uke.

Flere ulikhetsmål

I tillegg til Gini kan man også se på forskjellen i inntekt som de ulike delene av befolkningen får. For å finne ut dette bruker SSB et mål som de kaller P90/P10.

Her sorterer SSB befolkningen ut fra deres inntekt etter skatt. Deretter deler de befolkningen opp i ti like store grupper. P90/P10 er tallet man får når man tar bort de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste fra regnestykket, og sammenligner den nye toppen og bunnen. Hvis P90/P10-tallet er 2, betyr det at den på toppen i sammenligningen får dobbelt så mye inntekt som den på bunnen.

Siden man tar bort de som får mest og minst, viser dette målet en jevnere utvikling enn Gini, som ser på hele befolkningen. Det er fordi det hovedsakelig er de aller rikeste som har aksjer og får inntekter fra aksjeutbytte. Derfor er ikke P90/P10 et komplett ulikhetsmål.

Er vi likere enn andre land?

Selv om inntektsulikheten i Norge har økt de siste 30 årene, har Høyre likevel rett når de sier at Norge er et av landene i verden med minst forskjeller mellom folk, hvis man baserer seg på den offisielle statistikken. Legger vi disse tallene for inntektsulikhet til grunn, er Norge ett av landene med minst forskjeller i Europa. Samtidig er disse sammenligningene usikre, fordi datagrunnlagene i de ulike landene er så forskjellige, forklarer Aaberge.

Han har nylig publisert en forskningsartikkel der Norge kommer godt ut sammenlignet med andre land, når verdien av offentlige tjenester er regnet med. Dette kommer vi tilbake til.

Hvis vi i stedet ser på ulikheten i formue, havner Norge på en litt annen plassering. Arbeiderpartiet har flere ganger sagt at formuesulikheten i Norge er like stor som i Storbritannia. Her blir sammenligningene enda mer usikre, men de tilgjengelige tallene fra ulike kilder peker mot at Ap har rett i dette:

Høyre mener på sin side at ulikheter i formue ikke gir et godt bilde av ulikheten i Norge. Men hva vet vi egentlig om formuesulikheten her til lands?

Større ulikhet i formue enn inntekt

SSB har også en offisiell statistikk på formuesulikheten i Norge. Også i denne statistikken tar de utgangspunkt i tall som blir rapportert i de personlige skattemeldingene.

Denne statistikken viser hvordan nettoformuen i Norge fordeler seg på ulike deler av befolkningen. Slik ser utviklingen i Norge ut, når vi ser på hvor store andeler av den totale formuen som eies av de ti prosent og én prosent rikeste:

Her ser vi at de ti prosent rikeste eier mer enn halvparten av all nettoformue i Norge. Slik har det vært de aller fleste årene siden 2010. Samtidig ser vi at både den rikeste 1 prosenten, og den rikeste 0,1 prosenten helt i toppen, har fått større og større andel av nettoformuen de siste årene.

De rikeste blir rikere

I løpet av tre år, fra 2016 til 2019, økte andelen av formuen som eies av den ene prosenten rikeste med 3,3 prosentpoeng. Det er nesten like stor økning som hele den midterste ti-prosentens andel. Den var i 2019 på 3,8 prosent.

Faktisk.no har tidligere skrevet om hvordan fordelingen av formue har utviklet seg under Solberg-regjeringen i denne artikkelen:

Usikre tall

Men også for formue er tallene usikre. Ifølge SSB-forsker Rolf Aaberge er verdien av de store formuene undervurderte.

– Det er fordi vi i den offisielle statistikken bruker formuesverdier som er rapportert inn i de personlige skattemeldingene, mens markedsverdiene på for eksempel næringseiendom og unoterte aksjer i virkeligheten er mye høyere. Det samme gjelder eiendom i utlandet, forklarer Aaberge.

Aaberge forteller at han og kollega Stubhaug i SSB også brukte tall fra tidsskriftet Kapitals oversikt over Norges 400 rikeste tilbake til 1995, da de regnet ut Gini-koeffisient for formue i Norge i en artikkel fra 2018. I tillegg supplerte de med tall fra Nasjonalregnskapet.

– Kapital bruker regnskapene fra Brønnøysundregistrene for å lage anslag på markedsverdien til de 400 rikeste. Da vi tok hensyn til disse tallene, steg formuesandelen til de én prosent rikeste fra 20 prosent til hele 25 prosent, sier Aaberge.

I tillegg har den norske forskeren Annette Alstadsæter, sammen med økonomene Niels Johannesen og Gabriel Zucman, påvist at også skjulte formuer i utlandet fører til at formuen på toppen av fordelingen, altså den som tilhører de aller rikeste, blir betydelig underestimert.

Hvorfor øker forskjellene?

Som vi ser av grafen fra den offisielle statistikken over Gini øverst i denne artikkelen, har inntektsulikten økt noe – både under de rødgrønne og under Solberg-regjeringen. Formuesulikheten har også økt de siste årene. Hvorfor har utviklingen gått denne veien?

Veksten i andelen av inntektene som går til de rikeste er hovedforklaringen på økningen i inntekts- og formuesulikhet i Norge, ifølge Rolf Aaberge i SSB.

Innvandring fra fattige land spiller også en rolle i utviklingen, siden mange i denne gruppen har lav inntekt. I tillegg er både skattesystemet og kontantoverføringene blitt mindre omfordelende, ifølge Aaberge.

– Men det er viktig å være oppmerksom at på økningen i ulikhet i offisiell statistikk er mye mindre enn den økningen som følger av å ta hensyn til de store inntektene som de rikeste i Norge har spart i selskapene de har eierandeler i, påpeker Aaberge.

Faktisk.no har tidligere skrevet flere artikler om økonomiske forskjeller, blant annet denne:

Internasjonal trend

Kjell G. Salvanes er professor i arbeidsøkonomi ved Norges Handelshøgskole (NHH) og har også forsket på ulikhet, med vekt på effekten av utdanning.

At de rikeste i toppen av fordelingen blir enda rikere, er en internasjonal trend, sier han til Faktisk.no.

– Toppen drar ifra de andre i vestlige land over hele verden. Det er en strukturell endring i verden hvor de rike har klart å karre seg til en større del av inntekt og formue. Det er flere årsaker til dette, sier Salvanes.

Han sier at i noen land, som USA, henger det delvis sammen med at de rikeste har fått større innflytelse over politikken, og dermed ender med å for eksempel betale mindre skatt.

– Beskatningen av de rikeste har gått ned, og det har bidratt til en sterkere konsentrasjon på  toppen. Det er skattepolitikk som gjelder for å bøte på dette.

Salvanes mener det å skattlegge store inntekter og formuer mer, ikke betyr at vi skal glemme andre tiltak som kan jevne ut forskjeller.

– For de fleste av oss betyr det lite i hverdagen at de én prosent rikeste blir rikere. Det som derimot er viktig er at alle vi andre har en jobb og inntekt å leve av, sier Salvanes.

– Blir et politisk valg

Rolf Aaberge i SSB mener alle de styrende regjeringene må ta ansvar for de økte økonomiske ulikhetene over de siste 30 årene, siden ulikheten har økt i hele perioden:

– Det ligger i markedsøkonomiens funksjonsmåte at inntekt og formue over tid vil bli sterkt konsentrert, men det er et politisk valg om en vil ta i bruk en skattepolitikk som demper denne utviklingen, sier Aaberge til Faktisk.no.

Salvanes er enig med Aaberge i at den rikeste prosentens økte inntekt og formue er hovedårsaken til at fordelingen sett under ett er såpass ulik som den er. Men også utdanningsforskjeller spiller inn, mener NHH-forskeren, som mener Norge ikke kommer så verst ut sammenlignet med andre land.

– Noen få i toppen her i Norge har en mye større inntekt enn resten, men totalt sett – og særlig mellom de resterende 99 prosentene av oss – er inntektsulikhetene i Norge mindre enn i de aller fleste andre land, sier Salvanes.

Salvanes mener det også er viktig å merke seg at det er en forskjell i årsakene til inntektsforskjellene mellom topp én prosent og de resterende 99 prosentene av oss, og ulikhetene mellom folk flest.

– Det er kapitalinntekt som har gjort de rikeste rikere, men forskjellene mellom oss andre er først og fremst lønnsinntektsforskjeller som i stor grades skyldes utdanningsforskjeller i vid forstand, sier Salvanes.

Uenighet om skatt

For å bøte på at den økonomiske ulikheten har blitt større, vil venstresiden ha hardere skattlegging av dem som tjener og eier mest. Det er høyresiden uenig i, og sier at de heller vil satse på å få folk i arbeid. De vil også satse på skoler, og gratis barnehage for dem med dårlig råd. I tillegg vil de styrke barnetrygden. Dette er også tiltak som venstresiden stiller seg bak.

I Norge har vi mange offentlige tjenester til innbyggerne, som koster penger i en del andre land. Eksempler er helsetjenester, skole, barnehager og høyere utdanning. Når vi ser på fordelingen av inntekt og formue i den offisielle statistikken, er ikke verdien av disse offentlige tjenestene tatt med.

Disse verdiene er heller ikke medregnet i SSB-artikkelen som viser at inntektsulikheten er høyere enn den offentlige statistikken viser.

Offentlige tjenester er utjevnende

Nettopp at verdien av offentlige tjenester ikke var tatt med, var en av innvendingene kommunalminister Nikolai Astrup kom med i det tidligere nevnte innlegget sitt i DN forrige uke. Man vet nemlig fra tidligere at de offentlige tjenestene bidrar til å redusere inntektsulikheten.

I en fersk forskningsartikkel finner SSB-forskerne Aaberge, Langørgen og Lindgren at verdien av offentlige tjenester ganske riktig reduserer inntektsulikheten i europeiske land med mellom 16 og 19 prosent.

Norge har relativt lav inntektsulikhet sammenlignet med andre land, både når man ser på offisiell statistikk og når man inkluderer verdien av offentlige tjenester. Likevel finner forskerne at inntektsulikheten i Norge øker over tid, også når man tar med verdien av de offentlige tjenestene:

I sammenligningen av økonomisk ulikhet mellom landene har forskerne ikke tatt hensyn til tilbakeholdte inntekter i selskaper, kapitalgevinster eller fordelen av å bo i egen bolig.

Hvis dette hadde blitt regnet med, hadde ulikheten blitt betydelig høyere enn i offisiell statistikk, skriver forskerne.

Derimot har forskerne gjort en utregning av Gini for Norge hvis vi regner med de tilbakeholdte inntektene og verdien av de offentlige tjenestene samlet. De finner da at Gini for 2018 blir 0,296, eller 29,6 prosent – i kontrast til den offisielle statistikken der Gini er oppgitt til 0,251, eller 25,1 prosent, uten studenthusholdninger.

Skattene omfordeler goder

De offentlige tjenestene blir finansiert blant annet av skattene vi betaler.

De offisielle tallene fra de personlige skattemeldingene i 2016 viser at inntektsskatten er progressiv. Dette ble også løftet frem av statsministeren i valgkampen.

Progressiv skatt betyr at andelen av inntekten man betaler i skatt, øker med økende inntekt. Derfor er denne skatten omfordelende, fordi fordelingen av inntekt etter skatt er jevnere enn fordelingen av inntekt før skatt.

Men hvor progressivt er egentlig skattesystemet vårt sett under ett? Er det sånn at vi gjennomgående tar fra de rike og gir til de fattige?

– Skatten på lønnsinntekt er progressiv. Men hvis vi regner med skatten på kapitalinntekter blir ikke skattesystemet gjennomgående progressivt, forklarer Aaberge, og viser til sin forskning om tilbakeholdt utbytte.

Personer med store kapitalinntekter befinner seg i toppen av inntektsfordelingen. Her avtar skatteprosenten med økende inntekt, og det betales ikke en like stor andel skatt av de største inntektene som det folk med «vanlige» lønnsinntekter betaler, ifølge den omtalte SSB-studien fra i fjor.

– De rike betaler mindre skatt

Ifølge SSB-forskerne er inntektsskatten progressiv for de 99 prosent av oss med lavest inntekt. Samtidig betaler de én prosent rikeste et sted mellom bare 10 og 20 prosent skatt på den egentlige inntekten sin – altså klart mindre av hver krone enn andre som tjener mindre – hvis vi tar høyde for de tilbakeholdte utbyttene:

– Men selv om dette svekker omfordelingseffekten av skattesystemet, vil det likevel virke omfordelende totalt sett. Det er takket være omfordelingseffekten fra beskatningen av lønnsmottakerne, sier Aaberge.

Ulik politikk, samme resultat?

I 2013 sammenlignet SSB skattesystemet for 2013 med 2005, da den rødgrønne regjeringen tiltrådte. De fant ut at skattesystemet i 2013 var mer omfordelende enn det var i 2005. Hovedforklaring var skattereformen i 2006, som blant annet innførte skatt på utbytte over et visst nivå.

I 2019 gjorde SSB en tilsvarende sammenligning mellom 2013, da Solberg-regjeringen overtok, og 2019. Da var konklusjonen at ulikheten i inntekt som følge av skatteendringer hadde økt noe i perioden, men bare moderat.

Samme år regnet Finansdepartementet, på oppdrag fra Høyre, på Arbeiderpartiets skatteopplegg. Departementet undersøkte hvordan dette ville påvirke inntektsulikheten i forhold til regjeringens vedtatte skatteopplegg. Analysen så ikke på formuesskatten. Forskjellene de fant var relativt små:

– I 2017 var GINI 0,261 med vårt skatteopplegg. Hvis vi hadde beholdt det rødgrønne skatteopplegget fra 2013, ville ulikheten i 2017 vært 0,259. Altså marginal forskjell, oppsummerte Høyres Henrik Asheim til VG.

Disse beregningene tar ikke høyde for inntektene som spares i selskaper, eller verdien av offentlige tjenester.

– Må større endringer til for å snu

Betyr dette at økt skatt ikke er veien å gå for å redusere de økonomiske ulikhetene?

– For å bremse økningen i inntektsulikhet må nok beskatningen av kapitalinntektene økes betydelig mer enn den skattepolitikken som har blitt ført av forskjellige regjeringer etter tusenårsskiftet, svarer SSB-forsker Aaberge.

Aaberge og hans kolleger anslår at Gini-koeffisienten ville ha falt med cirka 10 prosent i årene etter 2006, hvis eierinntektene hadde blitt beskattet med utbytteskatt, uavhengig av om disse inntektene betales som utbytte eller ikke.

– Med andre ord en betydelig, men ikke dramatisk reduksjon i ulikhet. Det illustrerer hvor store endringer som kreves i beskatningen av kapitalinntekter, hvis målet er å bremse og eventuelt snu utviklingen med økt ulikhet, sier Aaberge.

Han påpeker at beregningen fra Finansdepartementet vist til ovenfor ikke inkluderer de store inntektene som eiere sparer i selskaper eller holdingselskaper.