Nei, det er ikke farlig å drikke flaskevann som har gått ut på dato

Denne faktasjekken er en del av et samarbeid med NRK Forbrukerinspektørene, og skiller seg derfor noe fra vårt vanlige format. Faktasjekkene inngår som egne innslag i FBIs sendinger på NRK TV. Påstandene er utarbeidet i samråd med FBI, og baserer seg på innspill fra publikum og diskusjoner på nett eller i redaksjonene.

Selv om de fleste nordmenn har tilgang på rent drikkevann i springen blir det fremdeles solgt store mengder vann på flaske. I fjor ble det solgt mer enn 87 millioner liter flaskevann, ifølge tall fra den norske Bryggeri- og drikkevareforeningen. Dette inkluderer riktignok også vann som er tilsatt smak, noe som ifølge Mattilsynet regnes som leskedrikk.

I denne faktasjekken skal vi bare ta for oss vann på flaske, som betegnes som drikkevann, naturlig mineralvann eller kildevann. Vi tar altså ikke for oss vann som har blitt tilsatt for eksempel fruktsmak, vitaminer eller lignende. Hva som kan kalles hva reguleres av en egen forskrift.

Noen av disse flaskene blir kjøpt for å ha noen dagers forbruk av vann som reserve i hjemmene våre, slik Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap råder oss til å ha. Men også disse flaskene har datostempling. Hva skjer når «best før»-datoen er passert, og flasken fremdeles står uåpnet? Er det plutselig farlig å drikke flaskevannet?

Best før eller siste forbruksdag?

I Norge reguleres holdbarhetsmerking av matvarer av Matinformasjonsforskriften. Matvarer blir merket med holdbarhetsdato av to grunner: helse og kvalitet. Matvarene kan merkes med enten «best før» eller «siste forbruksdag».

Ifølge Mattilsynet er det produsenten selv som har ansvaret for å sette holdbarhetsdato. Faktisk.no kontakter kommunikasjonssjef Nicolay Bruusgaard hos Ringnes, som er en av de store flaskevannprodusentene i Norge. De selger blant annet Imsdal-vann på flaske, som merkes med tolv måneders holdbarhet. Bruusgaard forklarer:

Vi merker vannet vårt med «best før»-dato, men det er absolutt ikke farlig å drikke vann på flaske hvor denne datoene har passert. Vann er jo eldre enn jorda.

Ifølge Bruusgaard er grunnen til at Ringnes likevel setter en holdbarhetsdato, eller en holdbarhetsanbefaling, at vannet er tappet på flaske:

Smaken på vannet kan potensielt påvirkes litt over tid hvis flasken blir utsatt for varme, lukt eller andre ytre påvirkninger. Vi kan derfor ikke garantere 100% at vannet smaker akkurat som det gjør rett etter tapping når best før-datoen er passert. Men det er altså helt uproblematisk å drikke det.

Kan oppstå avvikende lukt og smak

Faktisk.no kontakter Folkehelseinstituttet for å sjekke om de er enige med produsenten. Vi får snakke med Vidar Lund som har doktorgrad i vannhygiene. Han ser ikke at det kan være helseskadelig å drikke vann som har gått ut på dato:

Jeg kan vanskelig tenke meg at det skal være helsefarlig å drikke gammelt vann på flaske. Siden det ikke er lov å varmebehandle mineralvann og kildevann vil dette aldri være helt sterilt, men flaskevann skal ikke inneholde sykdomsfremkallende mikrober. Det vil ikke være noe i vannet som skadelige bakterier kan leve av hvis det er tappet riktig.

Lund bekrefter også at det kan det oppstå avvikende lukt og smak på vannet hvis flasken blir stående lenge:

Dette skyldes at plastflasker aldri er helt diffusjonstette, slik at visse molekyler som gir lukt og smak kan slippe inn. Jeg er ikke sikker på i hvilken grad dette kan påvirke over lenger tid, men jeg tror neppe det vil være helsefarlig å drikke vannet.

– Usannsynlig at det er farlig

Faktisk.no tar også en prat med Truls Krogh, som er pensjonert biokjemiker og tidligere avdelingsdirektør på Folkehelseinstituttet. Han sier det samme som Bruusgaard og Lund: at det ikke er farlig å drikke flaskevann som har gått ut på dato. Han kjenner ikke til at noen har forsket på om vann kan bli farlig etter at datostemplingen har passert:

Det er så lite sannsynlig at det skulle være farlig, at det tror jeg ikke noen har giddet å forske på.

Ved et søk etter relevant forskning får vi noen treff, men ingen omhandler vår problemstilling direkte.

En studie publisert i International Journal of Food Microbiology i 2005 viste at lagringstid var den viktigste innflytelsen på muggvekst i flaskevann, men her var muggen i vannet plantet av forskerne slik at studien bare viser teoretisk mulighet for muggvekst.

Vi finner også flere studier på bakterievekst i flaskevann, men ingen omhandler spesifikt datostempling.

Hva med plastflaskene?

Mikrobiologisk er det altså ingen grunn til bekymring, så lenge vannet er tappet riktig. Men kan det tenkes at plasten i flasken kan avgi farlige stoffer etter å ha stått lenge? Vi ringer Trygve Magne Eikevik som er professor i Institutt for energi- og prosessteknikk på NTNU og jobber med næringsmiddelteknologi. Han forklarer følgende:

Generelt er mykplast, som i for eksempel vannflasker, mer skadelig enn hardplast. Dette er fordi den myke plasten har komponenter som har lettere for å dampe av, noe som kan havne i vannet. Men dette blir bare teoretisk.

Eikevik understreker at han ikke har noen grunn til å hevde at det er skadelig å drikke flaskevann etter at datostemplingen har gått ut.

Regler for emballasje

Forskriften som regulerer produksjon av naturlig mineralvann og kildevann sier følgende om emballasje:

Emballasjen skal fremstilles og behandles slik at den ikke forringer vannets kjemiske og mikrobiologiske egenskaper.

Faktisk.no finner flere forskningsstudier (1, 2, 3, 4, 5) som har undersøkt om plasten i vannflasker avgir stoffer i vannet. Det er påvist at stoffer fra plasten kan gå over i vann, men ingen av studiene kan konkludere med at dette skjer i en grad som gjør vannet skadelig å drikke for mennesker.

Nicolay Bruusgaard i Ringnes er tydelig på at produsentene må være nøye på at emballasjen som brukes er trygg:

Vi krever samsvarseklæring på at flaskene vi bruker ikke inneholder ulovlige stoffer, og at det ikke smitter stoffer fra emballasjen og over i produktet. Hvis en emballasje skal brukes til langtidskontakt med et næringsmiddel skal det gjennomføres testing i 10 dager. Det skal ikke migrere stoffer over i næringsmidlet som overskrider grenseverdiene, uansett hvor lang kontakttiden er.