Delvis feil å påstå at formues­skatten er særnorsk

Et av de mest omdiskuterte temaene i norsk politikk de siste årene har vært formuesskatten. Høyre og Fremskrittspartiet sier de vil fjerne den for såkalt «arbeidende kapital». Et helt sentralt argument for å få denne skatten fjernet har vært at dette er en «særnorsk skatt» som diskriminerer norsk eierskap, i motsetning til utenlandsk. Altså en skatt som norske bedriftseiere må betale, men som utlendinger som eier virksomhet i Norge slipper unna.

Vi kunne laget en lang liste over alle som har omtalt formuesskatten som «særnorsk». Sist ut er kommunalminister Jan Tore Sanner på Facebook. Han skriver:

Vi vil i denne faktasjekken se på om det er dekning for å omtale formuesskatten som «særnorsk». I videoen utdyper kommunalminister Sanner selv hva han mener med utrykket:

Han mener altså at formuesskatt er noe bare norske eiere betaler.

Mye brukt

Men Sanner er langt fra den eneste som omtaler formuesskatten som særnorsk. Nylig er det også gjort av Børge Brende, NHO-direktør Kristin Skogen Lund, den tidligere ski-helten Bjørn Dæhlie, redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen, direktør Sturla Henriksen i Norges rederiforbund og på hjemmesidene til Bedriftsforbundet, Høyre og Fremskrittspartiet.

Faktisk.no har spurt disse personene og organisasjonene hva de mener med ordet «særnorsk». De svarer at «særnorsk» ble brukt både i betydningen «Norge og få andre» og i betydningen «noe vi gjør på en egen måte i Norge».

Så hva betyr egentlig ordet «særnorsk»? Og hvordan blir det oppfattet av den jevne lytter når det i debatten blir snakket om «den særnorske formuesskatten»?

Direktøren i Språkrådet, Åse Wetås, definerer ordet slik:

Hun sier at ordet både kan bety «noe vi bare har i Norge», og «noe vi gjør på en egen måte i Norge».

Men Jan Tore Sanner er i videoen klar på at han snakker om en skatt som rammer «bare norskeide». I en epost til Faktisk utdyper han:

Han påpeker altså at utenlandske eiere ikke må betale skatt til Norge. Han skriver at den norske skatten er særnorsk fordi den bare rammer de som bor i Norge.

Med en slik definisjon av «særnorsk skatt» vil all skatt som betales til Norge være særnorsk.

Avviklet

Men hvor særnorsk er egentlig denne skatten? Hvor ellers har de en årlig skatt på netto formue?

Formuesskatt var en gang vanlig i Europa, men i løpet av de siste 25 årene har flere land avviklet den - Østerrike (1994), Danmark (1997), Tyskland (1997), Finland (2006), Luxembourg (2006), Sverige (2007), Island (2014).

Begrunnelsene for å fjerne denne skatten kjenner vi igjen fra den norske debatten. Ifølge professor Åsa Hansson ved Institutt for næringslivsforskning i Lund i Sverige, har argumentene vært at den hindrer vekst og at den diskriminerer mellom eiere av ulik nasjonalitet. Hun har skrevet en rapport om hvordan formuesskatten har virket i europeiske land. Der formuesskatten har blitt uthulet med unntak og særregler, har argumentasjonen for å fjerne den vært at den er blitt for lett å omgå.

Spania avviklet først formuesskatten, for siden å gjeninnføre den (mer om det under). Så hvilke land har i dag en formuesskatt som kan sammenliknes med den norske?

Faktisk.no har kartlagt omfanget av formuesskatt blant OECD-landene. Ingen skattesystemer er helt like, så alle lands skatter er på en eller annen måte særegne. Så teknisk sett, kan man derfor si at ingen andre land har formuesskatt akkurat slik vi har det.

I Norge er all nettoformue over 1 480 000 kroner beskattet med 0,85 prosent. Likningsverdien av primærbolig er 25 prosent av markedsverdien, mens likningsverdien av andre eiendommer settes til 90 prosent av markedsverdi. For aksjer er likningsverdien i år 90 prosent av verdien.

Nå går debatten høyt om vi skal slippe å betale denne skatten for såkalt «arbeidende kapital». Uten at dette begrepet er klart definert, er tanken å finne en ordning der en får fradrag for investeringer i bedrifter der det er aktivitet og ansatte.

Våre undersøkelser blant OECD-landene viser at både Sveits, Frankrike, Spania, Liechtenstein og Nederland har former for formuesskatt som kan sammenliknes med den norske.

Sveits

Landet som Orkla-eier Stein Erik Hagens datter Caroline Hagen Kjos flyttet til for å unngå norsk formuesskatt, er nok det landet i Europa som har en formuesskatteordning som likner mest på den norske. Likevel er det sannsynlig at Hagen Kjos slipper formuesskatt i Sveits, siden det er åpninger i det sveitsiske skattesystemet for å inngå private skatteavtaler med likningsmyndighetene. Særlig gjelder dette om du kommer flyttende til landet med en stor formue.

Den sveitsiske skatterådgiveren Christoph Rechsteiner sier dette til Faktisk.no:

Så lenge du bor i Sveits er alt du eier i andre land også gjenstand for formuebeskatning i Sveits. Så en sveitser som vurderer å investere i Norge må betale formuesskatt av investeringen i hjemlandet.

Det er bestemt på føderalt nivå at alle fylkene (kantonene) skal ha formuesskatt, men skattesatsen bestemmes i fylkene. Det betyr at formuesskatten varierer fra 0,14 prosent til 1 prosent (se side 55) for de høyeste formuene. Skatten er progressiv, slik at de med store formuer betaler en høyere sats. Mer om de sveitsiske satsene her.

Spania

Med gode statsfinanser besluttet Spania å avvikle formuesskatten i 2008. Men så kom finanskrisen og snudde økonomien på hodet. Strenge krav fra EU om hvor store underskudd de kan ha på statsbudsjettet gjorde at avviklingen aldri ble effektuert.

Landet skriver fortsatt ut formuesskatt på opp til 2,5 prosent, avhengig av hvilken region du er bosatt i. Formelt skal alle betale skatt av formue høyere enn drøyt sju millioner kroner. Men den spanske formuesskatten har en rekke hull som gjør at skatterådgivere tilbyr skreddersydde ordninger som de sier kan redusere denne skatten betydelig.

Unntakene i den spanske formuesskatteordningen gjelder noe av det samme som vi i Norge kaller «arbeidende kapital». Blant annet gjelder dette små familieselskaper og større aksjeposter i selskaper du selv jobber i.

Frankrike

I den franske valgkampen denne våren ble den såkalte «solidaritetsskatten» på nytt heftig debattert. President Emanuelle Macron gikk til valg på å gjøre den om til en ren eiendomsskatt. Argumentene er påfallende like som i den norske debatten: Skatten driver investorer vekk og fører til at rikinger tar med seg pengene og flytter utenlands, sies det der.

Den franske skatten rammer de med nettoformue som er høyere enn tilsvarende 12 millioner kroner. De har altså et langt høyere bunnfradrag enn det vi har i Norge. Satsen starter på 0,5 prosent og stiger til 1,5 prosent av formuen.

Men også den franske formuesskatten (side 29) har unntak som likner på det vi i Norge omtaler som «arbeidende kapital». Under visse forutsetninger er det delvis fradrag for investeringer i maskiner, verktøy og aksjeselskaper man selv har en aktiv rolle i.

Nederland

I Nederland har de valgt en annerledes måte å beskatte formue på. Myndighetene anslår en normal avkastning på formuen din, basert på størrelse, og denne blir så beskattet som inntekt. Dette er i stedet for skatt på renter og utbytte, men i praksis ender det som en progressiv formuesskatt på opp til 1,62 prosent.

Her er alle typer formue inkludert, og hovedregelen er at aksjer og andre eiendeler skal verdsettes til markedsverdi.

Liechtenstein

Liechtensteins system likner på det de har i Nederland. Her anslår de at investeringer normalt skal kaste av seg fire prosent av verdien. Dermed blir fire prosent av nettoformuen din lagt til på toppen av inntekten.

Betydningen

Hvor viktig er så disse formuesskattene i de enkelte landene? Data fra OECD viser at det helt klart er Sveits som har gjort seg mest avhengig av å hente inntekter fra formuesskatt. Der kommer hele 3,6 prosent av de samlede skatteinntektene fra formuesskatt. For Norges del er det tilsvarende tallet én prosent. Siden «formuesskatten» i Nederland inngår i inntektsbeskatningen er det ikke mulig å skille ut betydningen av den i OECDs database. Liechtenstein rapporterer ikke sine skattetall til OECD.

Faktisk har tidligere faktasjekket Jonas Gahr Støres (Ap) påstand om at «Beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge». Her snakket Støre om alle former for formuesbeskatning, inkludert skatt på eiendom og arv. Fordi han brukte så brei definisjon av formuesskatt, var påstanden faktisk helt sann.

Denne faktasjekken handler om den smalere formuesskatten vi har i Norge, nemlig skatt på nettoformue. Gjennomgangenn viser at flere land også har den snevre formen for formuesbeskatning, slik vi kjenner den fra Norge. Sånn sett er det vanskelig å si at formuesbeskatning som sådan er «særnorsk». Ser vi på skatteinnretningen derimot, vil den fort kunne være «særnorsk». Ingen andre land har innrettet formuesskatten akkurat som oss. Men det vil en kunne si om alle skatter. Ingen land har identiske innretninger og satser. Med en slik definisjon vil de aller fleste skatter og avgifter kunne omtales som «særnorske».

Tilsvar

Kommunalminister Jan Tore Sanner går god for sin omtale av formueskatten som «særnorsk».

Han viser til at skatten rammer norske bedriftseiere, i motsetning til utenlandske.