Er verdens klimaløfter nok til å nå 1,5-gra­ders­målet?

I fredagens utgave av Politisk kvarter rettet Venstres Sveinung Rotevatn skarp kritikk mot regjeringen, etter nyheten om at Norge har inngått avtaler som åpner for kvotekjøp i land utenfor EU. Rotevatn anklaget regjeringen for å overlate ansvaret for utslippskutt til andre land, istedenfor å prioritere kutt på hjemmebane.

– Da har du en kile inn i klimaarbeidet i Norge som svekker all den interne dynamikken i en regjering, og som gjør det veldig vanskelig å kutte nasjonalt. For da har man allerede betalt Zambia for å gjøre det, sa Rotevatn.

Statssekretær Sigrun Gjerløw Aasland (Ap) i Klima- og miljødepartementet, sa at kvotekjøpene ikke skal erstatte norske utslippskutt, men at det er et viktig verktøy for å realisere utslippskutt flere steder.

– Hvis du legger sammen alle lands totale klimamål, så er ikke det nok til å nå 1,5-gradersmålet, sa Aasland.

Stemmer dette?

– Uansett ikke 1,5 grader

Forskningsleder ved klimastiftelsen Cicero, Steffen Kallbekken, sier til Faktisk.no at det er ulike måter å tolke utfallet av klimaløftene de ulike landene har satt seg, men alle ender over 1,5 grader.

– Summen av løfter tar oss et sted mellom 1,9-2,7 grader, avhengig av hvor optimistisk eller pessimistisk man tolker dem. Uansett er det ikke 1,5 grader.

Få Faktisk.no rett i innboksen. Klikk her for å melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev.

Ifølge Climate Action Tracker, for eksempel, vil landenes nåværende klimamål redusere den globale oppvarmingen til 2,6 grader. Det optimistiske scenariet estimerer en overflatetemperatur på 1,9 grader, eller maks 2,1 grader. I sistnevnte scenario er det tatt utgangspunkt i netto null-målene.

Både FN og IPCC har også dokumentert at de nåværende forpliktelsene for utslippskutt fra landene i verden, ikke er tilstrekkelige for å nå målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Ifølge FNs Emissions gap report 2024, må det kuttes 42 prosent av alle utslipp globalt innen 2030, og 57 prosent innen 2035 for å holde temperaturen under 1,5-gradersmålet.

Ifølge FNs klimadatabase vil verden allerede i år overskride 1,5-gradersmålet, og 2024 ser dermed ut til å bli det varmeste året som noen gang er registrert.

Kvotekjøp eller klimafinansiering

Under Politisk kvarter var det snakk om både klimafinansiering og kvotekjøp. Dette er to ulike ting.

Kallbekken forklarer at å kjøpe kvoter fra andre land, går ut på å betale for at de gjennomfører utslippskutt som vi kan godskrive på vårt utslippsregnskap. Klimafinansiering handler om hvor mye rike land, som Norge, skal gi til fattige land for å hjelpe dem med å gjennomføre klimatiltak, uten at vi får noen direkte motytelse.

Det er sistnevnte som er det store forhandlingspunktet under det pågående klimatoppmøtet i Baku. I dag kom første utkast på bordet: Dagens mål om 100 milliarder dollar innen 2030, økes til 250 milliarder dollar. Dette er kun en fjerdedel av det fattige land har ønsket seg.

Kallbekken forklarer at klimafinansiering ikke direkte handler om utslippskutt, men at mange lands mål er betinget av støtte fra andre land.

– Det vil si at de kan kutte x nå, men de kan kutte y hvis de får så og så mye finansiering, teknologi eller annen støtte, sier han.

Nye mål for alle land

Neste år må alle land rapportere sine oppdaterte klimamål til FN. Siden 2020 har det vært et krav at alle nasjoner skal melde inn sine mål hvert femte år, og hvert nytt mål skal være mer ambisiøst enn det forrige.

Parisavtalen gjelder for alle land, og den pålegger alle nasjoner å redusere sine utslipp. Samtidig er det de rikeste landene som forventes å ta den største byrden. Klimafinansieringen vil påvirke hvor ambisiøse de ulike landene vil være i sine nye mål, forklarer Kallbekken.

– Hvis man får på plass en god ordning for klimafinansiering i år, vil sannsynligvis landene evne og tørre å levere enda mer ambisiøse mål til neste år. Så det henger sammen.