Innvandring er den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt

Den siste tiden har næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og Kari Elisabeth Kaski, finanspolitisk talsperson i SV, diskutert innvandring, fattigdom og økende forskjeller.

Hittil siste innlegg i debatten mellom de to kom i VG 11. desember, da Røe Isaksen i slo fast følgende:

Heftig debatt

Torsdag 29. november kunne Klassekampen melde at Røe Isaksen skal lede et nytt Høyre-utvalg som skal arbeide med partiets asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikk.

Dagen før hadde han allerede gått hardt ut mot SV i en artikkel publisert hos Nettavisen:

– SV velger konsekvent å ikke omtale innvandring som en hovedårsak til økningen i familier med vedvarende lavinntekt. Det passer ikke inn i deres virkelighetsbilde, hvor skattelettelser skal være syndebukken, sa næringsministeren til avisen.

Han viste til SVs alternative statsbudsjett, der partiet blant annet skriver: «Regjeringen har nå i fem år hatt Norge på feil kurs. Forskjellene øker».

SVs Kaski svarte med å si at tallet på barn i fattige familier også har økt i familier som ikke har innvandrerbakgrunn.

– Mitt poeng er at barnefattigdommen i Norge øker uavhengig av innvandring. Det samme gjør forskjellene. Det er ikke grunnlag for å si at økende forskjeller i Norge skyldes innvandring alene (ordet «alene» ble lagt til i sitatet over etter publisering i Nettavisen, journ. anm.). Derfor mener jeg det blir for enkelt når regjeringen skyver innvandring foran seg i stedet for å føre en politikk som reduserer ulikheten og barnefattigdommen i Norge. Tvert i mot fører regjeringens politikk til økte forskjeller.

6. desember ble Kaskis svar kritisert av VG-kommentator Astrid Meland, som mente at «SV benekter at innvandring har noe med saken å gjøre». Dette benektet Kaski i et nytt svar påfølgende dag.

11. desember kom altså Røe Isaksen igjen på banen, med påstanden om at «innvandring er de facto den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt.» Men stemmer dette? Det skal vi se på i denne faktasjekken.

Vedvarende lavinntekt

Lavinntekt og fattigdom er ikke nødvendigvis det samme. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skriver dette om fattigdomsbegrepet:

Statistisk sentralbyrå (SSB) bruker i den aktuelle statistikken begrepet lavinntekt, og ikke fattigdom. Lavinntekt er relativt, og defineres forskjellig. I Norge bruker vi vanligvis EUs lavinntektsmål. Her er grensen for lavinntekt definert som 60 prosent av medianinntekt etter skatt, og vektet etter antall personer i husholdningen.

Du må altså ha tjent mindre enn 60 prosent av det «nordmannen i midten» tjener for å bli regnet som en person med lavinntekt.

SSB skiller også mellom lavinntekt og vedvarende lavinntekt:

Lavinntekt kan måles fra år til år, mens vedvarende lavinntekt forutsetter lavinntekt over en periode på tre år. I denne faktasjekken skal vi se på vedvarende lavinntekt.

Viser til SSB-tall

Når Faktisk.no spør Røe Isaksen om han kan dokumentere påstanden om at innvandring er den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt, får vi tilsendt følgende sitat fra Brochmann II-utvalgets NOU fra 2017:

Røe Isaksen har også lagt ved en tabell han har hentet fra SSB, med tall på antall barn som vokser opp i lavinntekt for årene 2006 til 2016.

Røe Isaksen skriver følgende til Faktisk.no:

Vi finner tallene fra tabellen Røe Isaksen sender igjen i en SSB-artikkel fra april i år. Her er Faktisk.nos fremstilling av tallene:

Antall barn med lavinntekt har økt

Her ser vi at antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt økte med 33 999 i perioden. 29 025 av disse, eller 85 prosent, hadde innvandrerbakgrunn.

Slik ser endringene ut, år for år:

Bruker ikke «familie»

Ifølge Jon Epland i seksjon for inntekts- og levekårsstatistikk i SSB er «familie» et begrep som ikke er hensiktsmessig å bruke i denne sammenhengen. I fordelingsstudier som går over tid er det vanlig å se på individer, og ikke grupper. Dette er fordi en familie eller husholdning endrer seg over tid. Dette gjør det vanskelig å se på vedvarende lavinntekt for en hel husholdning, forklarer Epland:

– Ta for eksempel to barn som i første året bor i hver sin husholdning, kanskje med hver sin enslige forelder. Så finner foreldrene sammen i påfølgende år, og dermed har to husholdninger blitt til en. Man kan også tenke seg et barn som flytter til far, mens søsknene blir igjen hos mor. Da går vi fra én til to husholdninger.

Epland innrømmer at statistikken over barn med lavinntekt kunne vært mer presist beskrevet som «antall barn med vedvarende lav husholdningsinntekt».

Barna i statistikken bor altså i husholdninger med vedvarende lavinntekt, men man kan ikke si noe om hvor mange familier eller husholdninger det er snakk om over en periode på tre år, som her.

Innvandring er en årsak

I den tidligere nevnte SSB-artikkelen skriver Epland at «det først og fremst er et økt innslag av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene».

Epland skriver videre at det er store variasjoner i andelen barn i lavinntektshushold ut fra hvilken landbakgrunn barna har, og at det ofte gjelder barn som har kommet til Norge som flyktninger eller er født i landet av flyktningeforeldre.

Også i en SSB-rapport fra 2016 nevnes innvandring som en av hovedårsakene til økningen i lavinntekt blant barn:

Lavere sysselsetting

Rolf Aaberge i SSB har forsket mye på inntektsulikhet og lavinntekt. Han forteller at en av de viktigste grunnene til økningen i inntektsulikheten i Norge er innvandringen fra fattige land.

– Innvandrere er i mindre grad i jobb. En viktig grunn er at de ikke har de nødvendige kvalifikasjonene, som språk og utdanning, sier Aaberge.

Men for noen kan det også skyldes kulturelle forskjeller og preferanser, ifølge Aaberge:

– Noen velger å ikke jobbe, og dette gjelder i større grad kvinner enn menn.

Når det gjelder påstanden om at innvandring er den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt sier Aaberge:

– Statistikken til SSB inneholder ikke informasjon om hvor stor økningen i antall barnefamilier i vedvarende fattigdom har vært. Derimot vet vi at antall barn som har innvandrerbakgrunn utgjør en stor del av veksten i antall barn som lever i hushold med vedvarende lavinntekt i Norge, sier Aaberge.

Derfor mener Aaberge at Røe Isaksen kan ha rett i påstanden sin.

Økningen i barnefamilier

SSB har altså ikke statistikk for utviklingen i antall barnefamilier med vedvarende lavinntekt fordelt på familier med og uten innvandrerbakgrunn.

Imidlertid har SSB publisert en figur som viser gjennomsnittlig antall personer i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2015, fordelt på landbakgrunn. Vi har ikke tilsvarende tall for årene før og etter. Her ser vi at det var barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia som bodde i husholdninger med flest personer, nemlig 5,7 personer.

Fra tidligere vet vi at økningen i antall barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt fra 2006 til 2016 er 5,8 ganger så høy blant barn med innvandrerbakgrunn, enn hos barn uten innvandrerbakgrunn (29 025 mot 4974 barn).

Basert på dette kan vi gjøre et anslag på forholdet i økningen i antall barnefamilier i vedvarende lavinntekt, med og uten innvandrerbakgrunn. Anslaget er basert på en antagelse som viser færrest mulig «innvandrerfamilier» og flest mulig «norske familier».

• Vi antar at alle barna med norsk bakgrunn bor i familier med kun ett barn.
• Vi antar at alle barna med innvandrerbakgrunn bor i familier med 4,7 barn og én voksen. (Tallet på antall barn er i realiteten lavere. 4,7 er tallet for somaliske innvandrerhusholdninger, hvis husholdningen kun har én voksen.)

Resultatet blir da en økning i perioden tilsvarende 4979 «norske familier» og 6175 «innvandrerfamilier».

Basert på dette anslaget må den største økningen i barnefamilier med vedvarende lavinntekt ha kommet i familier med innvandrerbakgrunn, slik Røe Isaksen hevder.

Fire grupper rammes

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) opererer med fire grupper som i større grad er rammet av barnefattigdom enn andre:

1. Barn i hushold uten yrkestilknytning: At foreldrene er i arbeid er det som beskytter best mot lavinntekt i familien. 6 av 10 barn i familier med lavinntekt bor i en husholdning som mangler yrkestilknytning.
2. Barn i hushold hvor hovedinntektstaker har lav utdanning: 6 av 10 barn hvor hovedinntektstaker har lav utdanning, opplever lavinntekt. Personer med laveste utdanningsnivå har over 20 prosent lavere yrkesdeltakelse enn de med høyere utdanning.
3. Barn med enslige forsørgere: Barn i familier med enslig forsørger, særlig kvinner, har større risiko for å vokse opp med lav inntekt.
4. Barn med innvandrerbakgrunn: Barnefattigdom rammer barn med innvandrerbakgrunn i særlig grad. Kombinasjonen av blant annet svak yrkestilknytning hos foreldrene, og familier med mange barn, har ført til at mange innvandrerfamilier har hatt en dårligere inntektsutvikling enn befolkningen generelt.

Det påpekes også at «det er store variasjoner i omfang av barnefattigdom blant barn med innvandrerbakgrunn, noe som blant annet gjenspeiler seg i foreldrenes landbakgrunn».

Gir ikke hele bildet

Aaberge presiserer at tallet på vedvarende lavinntekt ikke nødvendigvis gir hele bildet av den økonomiske situasjonen for dem som har lave inntekter:

– I Norge mottar husholdningene gratis eller subsidierte offentlige tjenester, som barnehage, skole, helse og eldreomsorg.

Ved å legge verdien av disse tjenestene til de kontantinntektene som husholdningene disponerer, vil tallet på dem med vedvarende lavinntekt bli halvert, ifølge Aaberge.

De økonomiske ulikhetene har økt ...

I debatten som har rast de siste ukene har SV og Høyre diskutert både forskjeller og vedvarende lavinntekt. Siden lavinntekt er et relativt mål, vil andelen med lavinntekt påvirkes av hva som skjer med den generelle inntektsfordelingen.

I sitt alternative statsbudsjett påstår SV at ulikhetene, eller forskjellene, øker.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har målt inntektsulikhet med Gini-målet siden 1986. Statistikken viser at inntektsulikhetene i Norge har steget siden dette. Fra 2015 til 2016 gikk tallet imidlertid noe ned. Mye av endringen skyldes at 2015-tallet ligger unormalt høyt på grunn av regelendringer for aksjeutbytte, som gjorde at mange tok ut slikt utbytte i 2015.

Et annet ulikhetsmål er P90/P10, som viser hvor mange ganger høyere inntekten til de ti prosent rikeste er, enn inntekten til de 10 prosentene nederst i inntektsfordelingen.

Bruker vi dette ulikhetsmålet ser vi også en økning i ulikheten over tid. På 80-tallet hadde den som var i P90 2,5 ganger så stor inntekt som den i P10. Ulikhetene har variert som følge av perioder med arbeidsledighet og lavkonjunktur, men siden finanskrisen i 2010 øker «forholdstallet mellom P90 og P10 hvert år fram til 2015 og ligger nå på i overkant av 2,8, som er den største inntektsulikheten målt ved dette ulikhetsmålet», ifølge SSB. Tallet holdt seg uendret i 2016.

SSB har foreløpig ikke publisert tall for 2017.

... men vi vet ikke om de fortsatt øker

I juli faktasjekket vi en lignende påstand fra Rødt, som slo fast at ulikheten under den sittende regjeringen har vokst hvert eneste år. Da konkluderte vi med at dette ikke er sikkert. Vi vet ikke om ulikhetene reelt sett økte eller minket fra 2015 til 2016, fordi 2015-tallet ligger unormalt høyt. Korrigerer vi for aksjeutbytter ligger imidlertid Gini-koeffisienten uendret fra 2015 til 2016, ifølge nye utregninger SSB har gjort for Faktisk.no.

Innvandring er beskrevet som en av hovedårsaken til at inntektsulikheten har økt. Før kommunevalget i 2015 ba NRK SSB, ved blant andre Rolf Aaberge, se på hvordan innvandring påvirker inntektsulikheten i de største byene i landet. Gjennomgangen viste at høy innvandring ga store utslag, og ulikhetene målt etter Gini-koeffisienten var betydelig mindre når man holdt innvandrerhusholdningene utenfor.

Ulikhetene øker likevel også når vi utelater innvandrerbefolkningen. I Økonomiske analyser 1/2017 skriver SSB at ulikheten blant befolkningen minus innvandrerne har økt hvert år siden 2010, målt med P90/P10. Ifølge Rolf Aaberge har større inntektsandeler til de rikeste bidratt til økningen av inntektsulikheten de siste 15 årene.

Ulikhetsmålene og den offisielle inntektsstatistikken gir, som tidligere nevnt, ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av de egentlige forskjellene i Norge. Verdiene av offentlige tjenester regnes ikke som inntekt på statistikkene, selv om de bidrar til å minske de faktiske ulikhetene.