Jo, sammen­hengen mellom CO₂ og klima er bevist mange ganger

I TV-serien Futuramas fremstilling av global oppvarming, er solens varmende stråler gjort til en hyggelig fyr med stresskoffert og hatt som skal på en snarvisitt til jorda. Men, når han skal forlate planeten, blir han stoppet. En bande banditter i skinnjakker og whiskystemme, eller klimagassene, gir ham juling og etterlater ham på jorda.

Rundt planeten hoper det seg etter hvert opp med lignende ned- og utslåtte typer iført stresskoffert og hatt. Solstrålene blir værende på jorda. Klimagassene holder dem i sjakk.

Resultatet er global oppvarming.

Ligger til grunn for tiltak

Den samme videoen brukte Al Gore i «En ubehagelig sannhet» fra 2006, og den samme historien blir vi fortsatt fortalt. Det er klimagasser, først og fremst CO₂, som gjør planeten varmere. Økt CO₂ i atmosfæren gir mer varme, mer ekstremvær og et mer uforutsigbart klima.

Denne rekken med argumenter ligger til grunn for det aller meste av klimatiltak. Det er for å hindre økt utslipp av CO₂ at:

• EU har vedtatt at vi skal over på elbiler .
• MDG vil fase ut oljenæringen.
• Vindmøller nå direkte påvirker over halvannen promille av det norske fastlandsarealet.

Når det snakkes om at menneskeheten står bak klimaendringene, snakkes det altså i hovedsak om alt vi slipper ut av CO₂ og andre klimagasser.

Men det er ikke alle som tror på det.

«Ingen innvirkning på klimaet»

Faktisk.no har samlet inn de mest engasjerende klimasakene i sosiale medier fra januar 2021 til juni 2022. Fra dem har vi sortert ut de som er vinklet kritisk til menneskelig påvirkning av klimaendringene. Helt sentralt i flere av sakene er en total avfeiing av sammenhengen mellom CO₂ og klimaet.

Les mer om hvordan vi har hentet sakene her.

«CO₂ har ingen, jeg gjentar ingen, innvirkning på klimaet», står det å lese i Derimot.no, som siterer britiske Piers Corbyn. «Jeg er ingen klimafornekter», skriver meteorolog Gjertrud Røyland på samme nettsted, men føyer til at sammenhengen mellom CO₂ og klimaendringer ikke er bevist. Fakta360 avblåser sågar hele klimakrisen og skriver at «CO₂ har null effekt på klima».

I mange av sakene legges det ingen påstander eller argumenter til grunn. I noen betviles beregningsmodellene og i andre vises det til alternative målinger som viser en annen sammenheng mellom klimagasser og global temperatur.

Et gjennomgående argument er også at «konsensus ikke betyr bevis». Altså at selv i en verden der alle forskere konkluderer likt, er ikke det ensbetydende med at noe er bevist. Det stopper likevel ikke Fakta360 fra å vise til nettopp konsensus når de skal avkrefte at det finnes vitenskapelige bevis for at klimagasser står bak en katastrofal oppvarming av jorden.

9000 naturvitere og teknisk utdannete med doktorgrad, skriver de, er skjønt enige.

Så hva er egentlig riktig her? Har klimaforskerne rett når de sier at sammenhengen er bevist, eller er det de 9000 naturviterne med doktorgrad som sitter med fasit?

Er det massive fokuset på klimaendringene, som avdekt.no slår fast, egentlig bare et stort komplott for å gjøre de rikeste rikere?

Vitenskapelig metode

Aller først må vi finne en definisjon av «bevis».

• Oxford Languages legger til grunn at «evidence», den direkte oversettelsen av bevis til engelsk, er definert som tilgjengelige fakta eller informasjon som viser om en påstand er korrekt eller ikke.
• Det Norske Akademis ordbok definerer bevis til å være et faktum som fastslår gyldigheten av en påstand eller hypotese. Faktum er definert til noe som er fastslått som virkelig gjennom iakttakelse.

All den tid det ikke går an å se noen sammenheng mellom CO₂ og klima med det blotte øyet, er det nærmeste vi kommer forskning, iakttakelser og konklusjoner gjort med vitenskapelig metode. Metoden ligger allerede til grunn for mesteparten av alle teknologiske og medisinske fremskritt. Både de vi kan se med og uten det blotte øyet.

For å svare på påstanden legger vi derfor følgende spørsmål til grunn:

Gjennom historien, er det forsket på og konkludert med noen sammenheng mellom CO₂ og klima?

Partikler holder på varmen

Den aller første gangen det ble vist til en sammenheng mellom partikler i atmosfæren og temperaturer på jorden var i 1824. Den franske matematikeren Joseph Fourier kunne ikke fortelle hvilke partikler det var snakk om, men han forsto at det var nødt til å være noe som fanget varmen.

Hvis ikke, forklarte han, ville varmen fra sola rett og slett bare slippe ut i verdensrommet igjen etter å ha truffet bakken og havet. I den amerikanske oversettelsen publisert ti år senere forklares det sågar at menneskelig påvirkning kan endre temperaturen på jordas overflate.

I dag kaller vi sammenhengen «drivhuseffekten», en viktig del av naturfagstimene i 10. klasse.

«Carbonic acid»

Så hvilke partikler var det som fanget varmen? Den første til å svare på det var amerikanske Eunice Foote. Hun sammenlignet temperaturen i flere glassylindere med forskjellig innhold og fant at de med vanndamp og CO₂ tok til seg mest varme. Dermed konkluderte Foote med at mengden CO₂ i atmosfæren har en markant effekt på den globale temperaturen.

Forskningen ble presentert for «American Association for the Advancement of Science» 23. august 1856. Foote holdt ikke foredraget selv, det gjorde familievennen Joseph Henry, men artikkelen er signert Foote.

I den poengterte hun at «en fremtidig atmosfære med en forhøyet andel av denne gassen vil bety forhøyet temperatur».

Et enda viktigere gjennombrudd er kreditert den irske forskeren John Tyndall. Med et betydelig mer sofistikert apparat enn Foote påviste han at CO₂, eller «carbonic acid» som gassen ble kalt (må ikke forveksles med det vi kaller carbonic acid i dag), absorberer 150 ganger mer varme enn oksygen i eksperimentet og 100 ganger mer i atmosfæren. Også Tyndall forklarer at endringer i mengden CO₂ i atmosfæren vil gi klimaendringer.

Innen 1870 hadde Fourier, Foote og Tyndall slått fast at partikler i atmosfæren har en sammenheng med klimaet og at disse partiklene var CO₂.

Men hvor stor var sammenhengen? Det ville en ulykkelig gift svensk kjemiker finne ut av.

Den første modellen

Syv år før Svante Arrhenius vant nobelprisen i 1903 stilte han et spørsmål: «Blir gjennomsnittstemperaturen på land i noen grad påvirket av varmeabsorberende gasser i atmosfæren?».

Eller, har CO₂ egentlig noe å si for klimaet?

Arrhenius samlet inn data fra det tidligere forskningsprosjektet «Temperature of the Moon» av Samuel Langley. Arbeidet, som han selv beskrev som slitsomt, pågikk over ett år der han gjennom utregninger kalkulerte hvilken effekt CO₂ hadde på temperaturen på jordoverflaten.

Til slutt, i 1896, kunne han presentere artikkelen sin. I den hadde han laget en modell for nøyaktig hvor mye temperaturen ville stige eller synke, avhengig av mengden CO₂ i atmosfæren. Ved en dobling av mengden CO₂, mente han, ville temperaturen stige med fem til seks grader.

Vi vet i dag at anslagene var noe forhøyet. Men modellen viste likevel en tydelig sammenheng mellom temperatur og CO₂ i atmosfæren.

CO₂ og temperatur stiger sammen

Allerede ved inngangen til 1900-tallet var det altså bred enighet om en sammenheng mellom CO₂ og klimaet. Men hvis alle disse bevisene stemte burde man vel også kunne se en effekt?

Det spørsmålet fikk vitenskapen svar på 40 år senere. I 1938 beviste dampingeniøren Guy Stewart Callendar ikke bare at temperaturen de siste 50 årene hadde steget, det samme hadde mengden CO₂ i atmosfæren.

Han skyldte på karbonutslipp fra menneskeheten og blir omtalt som «mannen som oppdaget klimaendringene». Selv med dagens teknologi viser det seg at Callendars beregninger var svært nøyaktige.

Keeling-kurven

Svaret på spørsmålet vi stilte innledningsvis er altså ja. Allerede innen Hitler og Stalins invasjon av Polen i 1939 hadde det en rekke ganger blitt konkludert med en sammenheng mellom karbondioksid i atmosfæren og klimaet.

Men klimaforskningen stoppet naturlig nok ikke etter andre verdenskrig.

20 år etter at Callendar publiserte sine funn, begynte Charles David Keeling et prosjekt som er blitt fundamentalt. På 1950-tallet etablerte Keeling seg på Hawaii og startet målinger av mengden karbondioksid i atmosfæren. Fra 1958 sjekket han andelen daglig, og tolv år senere ble artikkelen «Is carbon dioxide from fossil fuel changing man’s environment?» publisert.

På bare få år hadde andelen CO₂ steget betydelig.

Kurven er i dag kjent som «The Keeling Curve», og målingene pågår fortsatt som den eldste sammenhengende tidsserien med målinger av karbondioksid i atmosfæren. Ved å sammenligne temperaturene siden 50-tallet med kurven, ser vi at både temperaturen og mengden CO₂ stiger.

800 000 år tilbake

Med ny teknologi er det også kommet nye metoder for å vise en tydelig historisk sammenheng mellom karbondioksid og temperatur. Ved å bore dypt inn i isen på Antarktis og Grønland kan forskere ta målinger mange hundre tusen år tilbake.

Når vann fryser til is dannes det luftbobler. Disse boblene inneholder luft fra atmosfæren rundt. I tillegg fryses isen lagvis, altså kan man telle seg bakover i tid. Litt som årringer på et tre.

Ved å gjøre målinger av luften i luftboblene kan vitenskapen ikke bare finne ut av mengden CO₂. Det er også mulig, med en viss feilmargin, å gjenskape temperaturene.

800 000 år har forskere klart å drille seg tilbake i tid. År for år har de gjort målinger av temperatur og mengden CO₂, og sammenhengen er slående. Gjennom hele perioden følger de to kurvene hverandre, der de sammen går opp og ned i sykluser på ca. 100 000 år.

Svaret på spørsmålet vi stilte innledningsvis er med andre ord ja. Det er gjentatte ganger blitt konkludert med, og bevist, en sammenheng mellom temperatur og karbondioksid i atmosfæren.

Oljegigantens løgn

I denne faktasjekken har vi kun sett på de aller viktigste forskningsgjennombruddene. I tillegg til disse er det et mylder av andre forskningsartikler som har sett på, og vist, en sammenheng mellom karbondioksid og temperatur.

Cyrus Tolman skrev om sammenhengen i 1899, det samme gjorde Thomas Chamberlin. William Dines så på drivhuseffekten i 1917, Barker og Martin så på absorberingseffekten til CO₂ i 1932 og i 1975 kalkulerte Manabe og Wetherald effekten av å doble CO₂-nivåer. Fire år senere gjorde Veerabhadran Ramanathan det samme, han så på effektforskjellen mellom regioner og sesonger. I 1979 advarte den nå velkjente Charney-rapporten mot menneskelige utslipp, det gjorde også NASA-direktør James Hansen for den amerikanske kongressen i 1988.

Og om det fortsatt skulle være noen tvil. På 70-tallet beviste et av verdens største oljeselskaper, Exxon, at det var en tydelig sammenheng mellom menneskelige utslipp og overflatetemperaturen på jorda. En Harvard-studie viser at fremtidsmodellen de kom fram til ligger svært tett opp til det som faktisk har skjedd.

Ikke overraskende ble konklusjon holdt internt og dysset ned.

For å sikre at tunge vitenskapsartikler ikke er misforstått har denne faktasjekken blitt gjennomlest av forskere ved Bjerknessenteret, rett før publisering. Senteret har ikke hatt noen redaksjonell innvirkning på faktasjekken eller på noen som helst måte deltatt i utformingen av disse.

Stiller seg ikke bak

Før publisering av denne faktasjekken har både Derimot, Klimarealistene og Fakta360 blitt bedt om en kommentar til konklusjonen.

Redaktør Knut Lindtner i Derimot har ikke besvart våre gjentatte henvendelser.

Petter Tuvnes, styremedlem i Klimarealistene, svarer at de ikke stiller seg bak konklusjonen i denne faktasjekken. Tuvnes henviser til Klimarealistene.com og skriver at «man finner alternative forklaringer på globale temperaturer der».

Einar R. Bordewich i Fakta360 står fast ved at CO₂ har null effekt på klima, og skriver at alt annet blir semantikk.

– Har en sommerfugls vingeslag null effekt på klima? Har det å pisse i havet null effekt på havets temperatur? Har det å hoppe opp og ned noen effekt på Jordens gravitasjon? Har CO₂ noen effekt på klima? Nei er svaret i alle sammenhenger, selv om det vitenskapelig teoretisk kan argumenteres for at både sommerfugler, hopping, CO₂ og piss hhv. faktisk påvirker klima, gravitasjonen og havtemperaturen om det måles i små milliarddeler, skriver han i en e-post til Faktisk.no.

Konklusjonen i denne faktasjekken, skriver han videre, er basert på lingvistisk fjas, og ikke vitenskap. Bordewich viser blant annet til at:

• Forhøyet CO₂ følger etter temperaturene med etterslep, og kan derfor umulig være ansvarlig for klimaendringene.
• John Tyndall er tilbakevist flere ganger
• Klimaindustrien lyver om absolutt alt i klimasaken
• Mellom 1939 og 1941 var andelen CO₂ oppe i 550 ppm, klimabløffen er derfor avslørt.

Faktisk.no gjør oppmerksom på at vi ikke har noe redaksjonelt ansvar for de linkene det henvises til her. Ingen av disse artiklene er gjennomgått av oss.