Nei, vi er ikke på vei inn i en ny mini–istid

I vikingenes storhetstid, mot slutten av 900-tallet, reiste storbonden Eirik Raude til Grønland. Med seg hadde han flere hundre mennesker, husdyr og utstyr. De bosatte seg i to bygder, og livnærte seg på et vis som på mange måter lignet livet i Norge: av fiske, jakt og husdyrhold.

Men de norrønes grønne dager på det nye kontinentet skulle ikke vare evig. Vesterbygd ble avfolket rundt år 1350, og Austerbygd innen cirka 1420. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde, men det er mange teorier om hva som førte til bosetningenes endelikt.

Årsakene var nok sammensatte, men mange peker på at klimaendringer kan ha spilt en viktig rolle, i perioden som har fått navnet «Den lille istid».

Den lille istid var en periode fra cirka 1300 til 1850 med kaldere temperaturer og mer ustabilt klima i deler av verden. Flere år med store nedbørsmengder bidro til hungersnød i Europa mellom 1315 og 1317.

I Alpene krøp isbreene nedover og i London frøs Themsen, mens 1816 blir husket som året uten sommer. Stormer og voksende havis gjorde at koloniene på Grønland ble nærmest isolert fra resten av den norrøne verdenen.

Nå mener noen at vi på ny står i fare for å gå i samme felle som vikingene på Grønland. Mens de fleste i verden forbereder seg på økende temperaturer, finnes det enkelte som er sikre på at vi tvert imot er på vei inn i en kuldeperiode – en ny «mini–istid».

«Global nedkjøling»

At det blir kaldere, ikke varmere, er en gjenganger på flere nettsider og blogger som stiller spørsmål ved menneskeskapte klimaendringer. Faktisk.no har analysert et datasett bestående av de mest virale sakene med kritisk vinkling til menneskeskapte klimaendringer. Av de 46 sakene vi har filtrert ut, fant vi påstander om at det blir kaldere i nesten hver femte.

Les mer om datasettet vårt her.

I disse sakene brukes gjerne anekdotiske eksempler – som at det har vært varmere i Norge tidligere. En annen gjenganger er å presentere kjølige spådommer for det kommende århundret. Det pekes på at sola styrer jordas klima, og det hevdes at en periode med lav solaktivitet vil gi global nedkjøling.

«Vi er på vei inn i en nedkjølingsperiode», skriver Derimot.no. Saken har totalt over 50 000 interaksjoner på Facebook og har skapt mest engasjement av alle sakene i datasettet. Artikkelen siterer den britiske astrofysikeren Piers Corbyn:

«Vi går nå inn i en miniistid, og det er ingen vei utenom. De neste 20 år vil det bli stadig kaldere, og jetstrømmen blir sterkere.»

Noen hevder at en global nedkjøling allerede er i gang. For eksempel skrev Derimot.no at den «såkalte globale temperaturen» har falt med ca. 0,5-0,7 grader i løpet av de siste par år siden året 2016.

Alternative nettsteder og blogger er ikke alene om slike spådommer. Også VG har skrevet om den angivelig kommende mini–istiden, i en sitatsak der blant annet Sky News og The Mirror er kildene.

I denne artikkelen skal vi undersøke hva forskningen sier og om det er noe som tyder på at en ny mini–istid er på vei. Men først skal vi se på hvordan temperaturene har utviklet seg de siste årene, og om det er noe tegn til at det blir kaldere.

Kaldere siden 2016

På lang sikt har registreringene av temperaturene på jordas overflate vist en markant økning; på omtrent 0,1 grad hvert tiår siden 1850.

Selv om trenden over tid er oppvarming, er det ikke slik at det settes varmerekorder hvert eneste år. Flere ganger har topper med ekstrem varme blitt etterfulgt av år som er mindre varme.

Ser vi for eksempel utelukkende på temperaturene siden 2016, som var det varmeste året som er registrert noensinne, er det riktig at de globale temperaturene har sunket noe i gjennomsnitt. Det er likevel verdt å merke seg at 2019 og 2020 var nummer to og tre på listen over varmeste år.

Men en så kort periode sier ikke noe om det langsiktige klimaet. I grafen over gis det inntrykk av at global oppvarming har snudd eller flatet ut. Det stemmer ikke.

Værfenomenet El Niño, en tilstand der det tropiske Stillehavet er mye varmere enn normalt, varte til 2017 og bidro til at det i 2016 ble satt varmerekord.

Under La Niña skjer det motsatte, og det blir kaldere. Vekslingen mellom de to skjer uregelmessig, med to til syv års mellomrom. Siden 2020 har vi hatt flere år med La Niña. Tar man hensyn til dette, viser ikke trenden de siste årene noen tegn til global nedkjøling.

Man kunne i motsatt fall ha valgt ut 2011-2016, og presentert en økning på nesten en halv grad – men heller ikke dét gir et godt bilde av den langsiktige utviklingen.

Historisk varmt

Ser vi på et større tidsrom, har temperaturene etter 2016 vært historisk høye – til tross for nedkjølingseffekten fra La Niña. De siste åtte årene har vært de varmeste siden målingene startet på midten av 1800-tallet.

Faktisk var årene fra og med 2016 varmere enn forventet, om man ser på trenden for oppvarming fra 1979 til 2022. Datasettene til NASA, Berkeley Earth, NOAA, Copernicus og Hadley viser alle en tydelig langsiktig økning i global temperatur.

Det er ikke første gang det hevdes at global oppvarming har stoppet opp. Slike diskusjoner dukker gjerne opp hver gang det ikke settes en ny varmerekord. Dr. Robert Rohde ved Berkeley Earth kaller fenomenet «The Staircase of Denial».

Påstanden om at oppvarmingen har snudd, stemmer heller ikke overens med målinger av temperaturene i havet, som viser at disse har fortsatt å øke.

Menneskelig oppvarming dominerer

Hvis vi tenker oss klimasystemet som et spill der ulike aktører prøver å kjøle ned eller varme opp kloden, er altså El Niño og La Niña to spillere som har stor påvirkning på været på store deler av jorda – og klimaendringer fra år til år.

I tillegg er det også andre faktorer som påvirker klimaet vårt. Spesielt tre andre faktorer peker seg ut som sentrale:

• Vulkanutslipp: Bidrar netto nedkjølende
• Solas aktivitet: Bidrar avhengig av aktiviteten
• Menneskelig utslipp: Bidrar netto økende

Det er også gjort mange studier på hvor stor påvirkning ulike naturlige svingninger har på klimaet. Konklusjonen er at dagens oppvarming ikke lar seg forklare uten at man også tar med økt drivhuseffekt som følge av våre utslipp.

En studie anslo sannsynligheten for at rekordtemperaturene fra 2014-2016 skulle ha inntruffet uten menneskelig påvirkning til å være 0,03 prosent.

Og over 99 prosent av klimarelaterte forskningsartikler konkluderer med at vi har menneskeskapte klimaendringer. Altså langt mer enn 68 prosent, slik nordmenn i snitt gjetter.

Hva var Den lille istid?

Om vi legger all denne klimaforskningen til grunn, vil altså oppvarmingen fortsette i takt med våre utslipp av de gassene som fører til økt drivhuseffekt. Slike som CO2.

Likevel kommer det altså jevnlig spådommer om en periode med sterkt redusert solaktivitet, som vil sende verden inn i en ny mini–istid. Skal dette slå til, må altså lavere solaktivitet gi en så sterk nedkjøling at den overgår global oppvarming som følge av økte klimagassutslipp.

Hvor sterk var egentlig nedkjølingen sist – under Den lille istid?

Ulike kilder oppgir ulike årstall for når Den lille istid startet og sluttet, avhengig av hva slags temperatur man har satt som grense. Data samlet inn fra Canada og Island viser kaldere somre og mer is fra slutten av 1200–tallet, og en intensivering fra 1430 til 1455. Kaldest var det fra 1500.

Navnet kan være ganske misvisende. Det var ingen dyp, sammenhengende kuldeperiode, men heller en rekke uregelmessige klimaskifter i ulike regioner. I Europa kunne intense, kalde vintre etterfølges av varme somre, hete og tørke – eller voldsomme regnskyll.

Globalt sett var Den lille istid en ganske pinglete affære, sammenlignet med dagens oppvarming. Noe vi ser tydelig i grafen under, som viser endringer i globale temperaturer de siste 2000 år (graf hentet fra Ed Hawkins, data fra PAGES2k):

På det aller meste ser vi at det var mindre enn en halv grad kaldere under Den lille istid enn i 1850–1900. Flere studier har beregnet at global gjennomsnittstemperatur falt med cirka 0,2 grader fra den varme middelalder til Den lille istid.

Til sammenligning har det blitt nesten 1,2 grader varmere bare de siste 120 årene. De seneste årenes klimaendringer skiller seg også merkbart ut i de siste 2000 år, fordi det blir varmere over hele kloden.

Kaldere i nord

Klimaendringene under Den lille istid var mer av regional art. De skjedde heller ikke samtidig. I Stillehavet var det kaldest på 1400-tallet, i Nordvest-Europa og Nord-Amerika to århundrer etterpå. I de fleste andre regioner toppet kulden seg på 1800-tallet.

Det ble kaldest på den nordlige halvkule. I Storbritannia, Grønland, Skandinavia og Nord-Amerika falt temperaturene med opptil flere grader under tusenårssnittet i noen nedkjølingsperioder.

Selv om man altså kan si at Den lille istid ikke var så stor i global sammenheng, var konsekvensene dramatiske nok for mange mennesker og samfunn som ble rammet av kalde vintre, flommer, ødelagte avlinger og sultkatastrofer. Klimaendringene knyttes til mange store kriser i det preindustrielle Europa.

Solstråling og vulkaner

Hva førte egentlig til Den lille istid? Her gir ikke vitenskapen helt entydig svar. Trolig var det en kombinasjon av ulike faktorer som spilte inn, men to peker seg ut: Flere perioder med lav solaktivitet og vulkanutbrudd.

I grafen under ser vi Den lille istid som et fall i temperatur på den nordlige halvkule, som nådde et minimum på 1700-tallet. Samtidig har det vært perioder med lav solaktivitet og flere vulkanutbrudd.

Solas aktivitet, og dermed hvor mye stråling som treffer jorda, varierer i sykluser på omtrent elleve år. I tillegg har sola av og til perioder med lav aktivitet over flere sykluser etter hverandre, kalt grand solar minimum.

Fra 1645 til 1715 gikk sola inn i slik periode med lav aktivitet. Perioden, som har fått navnet Maunder minimum, overlapper med den kaldeste delen av Den lille istid.

Solas aktivitet og påvirkning på klima var tema i en av de tidligere faktasjekkene i denne artikkeserien:

Det var flere perioder med lav solaktivitet under Den lille istid. Men det var også kaldt i perioder med høyere solaktivitet.

Samtidig sammenfaller mange kalde år i perioden med vulkanutbrudd – slik som «året uten sommer» i 1816. Vulkanutbrudd fører til partikler i atmosfæren som kan gi nedkjøling i flere år, mens en serie utbrudd kan føre til nedkjøling over flere tiår.

Mange forskere har pekt på flere vulkanutbrudd som viktige årsaker til Den lille istid, som kan ha satt i gang andre mekanismer i klimasystemet. Det er også påvist store endringer i transporten av arktisk havis rundt år 1300.

En siste faktor det blir pekt på, er hvordan vi mennesker har endret bruken av landarealet, for eksempel gjennom avskoging. Det påvirker hvor mye varme som tas opp eller reflekteres. En nyere studie om Den lille istid konkluderte for eksempel med at endringer i landarealet trolig bidro på lik linje med en reduksjon i solaktiviteten.

De som spår en ny mini–istid, trekker som oftest fram sola som forklaring. Et slikt scenario avvises av NASA, som påpeker at temperaturene de siste tiårene har steget til tross for fallende solinnstråling.

Selv om en nedgang i solaktivitet påvirker klimaet, er det altså mange andre faktorer som spiller inn – både under Den lille istid, og i dag.

Effekt fra klimagasser mange ganger sterkere

Noen forskere mener at vi kan være på vei inn i en ny periode med lav solaktivitet, tilsvarende Maunder minimum under Den lille istid. De fleste forskere på feltet mener at det ikke er bevis for dette.

Sett at sola skulle gå inn i en ny periode med lav solaktivitet, har de fleste studier vist at en slik periode kan kjøle ned planeten med rundt 0,3 grader.

Dette vil i så fall vil gi en merkbar effekt – men er langt ifra nok til å bremse eller snu oppvarmingstrenden det kommende århundret. Effekten vil uansett kun være midlertidig.

Noen av studiene som har sett på dette er:

• En studie publisert i Journal of Climate i 2020 anslo at en grand solar minimum midlertidig kan redusere en global oppvarming på 2,28 grader med mellom 0,1 og 0,45 grader. Selv for de mest ekstreme scenariene for en sterk grand solar minimum, er den potensielle effekten fra menneskeskapte global oppvarming opptil seks ganger sterkere, ifølge de tyske forskerne.
• En studie publisert i Nature Communications i 2015 presenterte to eksperimenter i et scenario med høye utslipp, der solas aktivitet falt til et nivå lignende Maunder minimum innen 2050. Dette forsinket global oppvarming med cirka to år.
• Meehl med flere (2013) estimerte at en Maunder minimum-lignende periode kunne redusere oppvarmingen med opptil flere tiendedeler av en grad.
• En studie fra 2010 kom til et lignende resultat (0,26 grader).
• Anet med flere estimerte i 2013 at en grand solar minimum ville forårsake maksumum 0,3 grader nedkjøling over det 21 århundre. Med nedkjøling menes nedkjøling i forhold til scenariet uten lavere solaktivitet. I alle scenariene var oppvarmingen mange ganger sterkere enn nedkjølingen fra lavere solaktivitet.

Klimamyte

Studiene konkluderer altså med at effekten av en ny grand solar minimum vil utgjøre en merkbar brøkdel av global oppvarming – men som ikke på langt nær vil være nok til å snu, eller stoppe, oppvarmingen de kommende tiårene.

Det er fordi andre faktorer påvirker klimaet. Den dominerende faktoren nå er menneskeskapt oppvarming – som allerede har hatt større påvirkning på globale temperaturer enn Den lille istid hadde.

Den kommende mini–istiden er altså en myte. Og om vi avslutter artikkelen der vi startet, på Grønland, så kan forskere ha slått hull på en annen klimamyte.

Det er nemlig ikke lenger så sikkert at det var kulde som tok knekken på vikingbosetningene. Ifølge en ny studie var temperaturene relativt stabile der bosetningene lå. Nyere studier antyder at andre klimaendringer kan ha spilt en rolle, i samspill med sosiale og økonomiske faktorer. Nemlig tørke og stigende havnivå. De norske bygdene på Grønland, fortsetter i alle fall å fascinere – og forvirre – forskere.

For å sikre at tunge vitenskapsartikler ikke er misforstått har denne faktasjekken blitt gjennomlest av forskere ved Bjerknessenteret, rett før publisering. Senteret har ikke hatt noen redaksjonell innvirkning på faktasjekken eller på noen som helst måte deltatt i utformingen av disse.

– Prognoser om fremtiden

Faktisk.no har kontaktet Derimot.no og spurt om de ønsker å kommentere konklusjonen i denne faktasjekken, men har ikke mottatt noe svar. Derimot.no har likevel publisert flere egne artikler om klimaserien.

Blant annet «Faktisk helt feil: Solen styrer faktisk klimaet» og «Når faktasjekkere glemmer solen».

Vi har også kontaktet Document.no, siden vi har vist til innlegget «Knapt noe av klimaendringene er menneskeskapt. Solen bestemmer». Der står det at temperaturen vil falle fram til 2050. Christian Skaug, redaktør i Document.no, skriver at det er vanskelig å akseptere premissene for faktasjekken.

Han skriver at fakta er ting som vi vet har skjedd og mener derfor det bør «ryke noen sikringer» hos journalisten når det som faktasjekkes, er prognoser om fremtiden.

Videre påpeker han at artikkelen det vises til, er skrevet av en ekstern skribent som Document.no har valgt å gi spalteplass, og som presenterer prognoser fra noen forskere.

– Hva er prognoser? Det er hypoteser om fremtiden, i dette tilfellet frembrakt ved hjelp av noen matematiske modeller. Hypoteser kommer for ordens skyld ikke med noen sannhetsgaranti. Det handler uansett ikke om fakta i ordets rette betydning, skriver Skaug.

Han mener journalisten ikke gjør noe forsøk på å skille fortid og fremtid, og påpeker at hypoteser for fremtiden kan være mer eller mindre treffsikre.

Han er også kritisk til måten han mener Faktisk.no har innhentet informasjonen på.

– Du har formodentlig brukt den sedvanlige Faktisk.no–metoden, som er å kontakte noen helt bestemte personer som gis status som autoriteter i saken, og gjengi det de forteller, uten noen egentlig evne til å forholde seg vitenskapskritisk til det de sier. Det du holder på med, er kort og godt ikke av noen interesse for oss rent intellektuelt.