Vi vet ikke om Norge har lavest økonomisk ulikhet i Europa

Fredag 1. mars la den borgerlige regjeringen frem en stortingsmelding om fordeling og sosial bærekraft. Samme dag stilte finansminister Siv Jensen opp på debattprogrammet Politisk kvarter hos NRK, for å snakke om meldingen. Der sa Jensen blant annet:

Denne påstanden skal vi se nærmere på i denne faktasjekken.

Viser til egen stortingsmelding

Finansdepartementet viser til den nevnte stortingsmeldingen om fordeling og sosial bærekraft som dokumentasjon for påstanden. I stortingsmeldingen finnes det en figur der Norge ligger lavest på to ulike mål for økonomisk ulikhet. Begge målene er basert på den såkalte Gini-koeffisienten, som er et av de mest brukte målene for økonomisk ulikhet.

Gini kan brukes til å måle forskjeller enten i formue eller inntekt. Den representeres av et tall mellom 0 og 1, der 0 betyr at alle har nøyaktig like mye ressurser, mens 1 betyr at én person har alle ressursene, mens resten har ingenting. Noen ganger uttrykkes tallene som prosent, der en Gini-koeffisient på 0,23 blir 23 prosent.

Faktisk.no har tidligere skrevet om ulike årsaker til at forskjellene i Norge øker i denne artikkelen:

Har forsket på utvidet ulikhetsmål

Det ene Gini-tallet i stortingsmeldingen er basert på EUs statistikkbyrå Eurostats Gini etter skatt. Det andre Gini-tallet er en såkalt utvidet Gini, som også tar inn verdien av en rekke offentlige tjenester. Sistnevnte har mye å si for husholdningenes reelle kjøpekraft. Hvis du må bruke mye av din disponible inntekt på privatskoler til barna eller på privat helsevesen, har du mindre reell kjøpekraft enn hvis du ikke måtte gjøre det, selv om dette ikke endrer inntekten du har på papiret.

Forsker Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå (SBB) har arbeidet sammen med kollegene Audun Langørgen og Petter Lindgren for å beregne Gini-koeffisienten for utvidet inntekt i EU- og EØS-landene. Han sier til Faktisk.no at den utvidede indeksen gjør sammenligningen mellom ulike land mye mer relevant.

– Skattenivået i ulike land er ulikt innrettet, og det er også tjenesteproduksjonen. Det gjelder for eksempel i hvor stor grad ulike tjenester er subsidiert eller gratis, sier Aaberge til Faktisk.no.

Selv om det står i tittelen på figuren i den nevnte stortingsmeldingen at figuren er fra 2009, er tallene i realiteten fra 2012, opplyser Finansdepartementet til Faktisk.no.

Grafikken under viser de 10 landene i Europa med lavest Gini-koeffisient etter skatt i 2012, og for seks av de samme landene i 2015 (det mangler tall for flere land i 2015):

Neste grafikk viser den utvidede Gini-koeffisienten for samme periode:

Som det fremgår av grafikken over, har Norge lavest økonomisk ulikhet ut fra begge indeksene i 2012. Når det gjelder Gini for utvidet inntekt finnes det ikke like komplette sett med tall etter 2012, men det finnes noen tall for 2015. I 2015 har Norge lavest inntektsulikhet målt etter utvidet Gini, mens Norge ligger på andreplass ut fra Eurostats Gini for inntekt etter skatt, hårfint bak Slovenia og hårfint foran Finland og Sverige.

Utviklingen etter 2012 og 2015

Vi har ikke tall for utvidet Gini etter 2015. Eurostat har imidlertid nyere tall for inntekt etter skatt. Her har det skjedd en betydelig endring etter 2012, da Norge toppet denne indeksen og 2015, da Norge lå hårfint bak Slovenia.

Så langt har vi kun tatt utgangspunkt i tallene som ligger til grunn for stortingsmeldingen. Vi skal nå se nærmere på Eurostats tall for Gini-koeffisienten for inntekt etter skatt.

Disse tallene er imidlertid ikke identiske med Gini-tallene etter skatt som vi tidligere har omtalt. SSB-forsker Aaberge opplyser at mens Eurostat inkluderer studenter i alderen 18 til 24 i sitt tallgrunnlag, har SSB-forskerne fjernet disse fra sine beregninger.

Med utgangspunkt i de nyeste Eurostat-tallene som foreligger fra 2017, har Norge falt ned til en 7. plass med en Gini-indeks etter skatt på 26,1. Slovakia har lavest økonomisk ulikhet ut fra dette målet med en Gini-indeks på 23,2.

Slik ser tallene for Gini etter skatt ut for 2017:

Selv om flere land har klatret forbi Norge på Eurostats måling, kan vi ikke slå fast at Norge ikke har lavest inntektsulikhet målt med den utvidede indeksen i 2017, bekrefter SSB-forsker Aaberge overfor Faktisk.no.

Mye tyder på at den utvidede Gini-indeksen gir det beste sammenligningsgrunnlaget mellom ulike land, og her mangler vi nye tall.

Andre mål for inntektsulikhet

Gini er det mest brukte målet på økonomisk ulikhet. En fordel med Gini sammenlignet med målene vi skal ta for oss under, er at verdien endrer seg hvis inntektsforskjellen mellom to personer endrer seg, uavhengig av hvor de er plassert i inntektsfordelingen.

Derfor legger vi størst vekt på Gini-tallene i vår vurdering av påstanden.

P90/P10 er forholdet mellom den personen med høyere inntekt enn 90 prosent av alle (P90) og inntekten til den personen som har lavere inntekt enn 90 prosent av alle andre (P10). Desto lavere tall, desto lavere ulikhet:

OECD har også internasjonale tall der de ser på forholdstallet mellom de 20 prosentene i et land som tjener mest, sammenlignet med de 20 prosentene i et land som tjener minst. Dette målet blir omtalt som S80/S20:

Hva med formue?

Det finnes ikke internasjonale sammenligninger av formuesulikhet målt ved Gini-koeffisienten, ifølge Aaberge i SSB. Derfor må en nøye seg med å sammenligne andeler som tilhører gitte deler av befolkningen slik som vist i rapporten fra OECD, ifølge forskeren.

Han opplyser at formuestallene som brukes for Norge er ufullstendige. Blant annet er verdien av fritidsboliger, næringseiendommer og annen realkapital undervurdert i den offisielle skattestatistikken for formue. I tillegg til OECD har også Credit Suisse offentliggjort anslag på hvor stor andel av totalformuen som eies av de rikeste. Credit Suisses anslag for Norge viser at de 1 prosent rikeste rår over 31 prosent av husholdningenes totale formue.

Grafen under viser de 15 europeiske landene med lavest formuesulikhet ut fra Credit Suisses tall (topp 10 prosents andel av formuen). Desto lavere ulikhet, desto høyere kommer landene opp på grafene under:

Grafen under viser det samme som over, men er basert på OECDs beregninger:

Grafen under viser OECDs tall for hvor stor andel av formuen den øverste 1 prosenten eier:

Neste graf viser samme tall ut fra Credit Suisses beregninger:

Vanskelige formuesberegninger

Annette Alstadsæter, leder for Skatteforsk-senteret ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU), har blant annet forsket på skatteparadiser og økonomisk ulikhet. Til Faktisk.no opplyser hun at det er svært vanskelig å beregne formuesfordeling i de fleste land, fordi de ikke har formuesregistre. Det eksisterer også måleproblemer som følge av skatteunndragelser og tilpasninger til skatteendringer over tid.

Alstadsæter har sammen med økonomene Niels Johannesen og Gabriel Zucman påvist at skjulte formuer i utlandet fører til at formuen på toppen av fordelingen, altså den som tilhører de aller rikeste, blir betydelig underestimert som følge av dette.

– Alt dette gjør at både sammenligning av ulikhetsmål over tid innen et land og sammenligning mellom land, kan gi feilaktige bilder dersom man ikke vet hva man måler, skriver Alstadsæter til Faktisk.no.

I en fersk studie av nevnte Zucman skriver han oppsummeringsvis at dersom man tar høyde for skjult formue i et land som Norge, vil formuen til den øverste 0,01 prosenten øke med mer enn 25 prosent. Fordi innbyggerne i de fleste latinamerikanske, asiatiske og europeiske landene har betydelig større utenlandsformuer, regner han med at forskjellen vil være større i de fleste andre land.

Tilsvar

Siv Jensen har gitt følgende tilsvar til Faktisk.no: