Nei, rasisme­pa­ra­grafen er ikke basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer

21. juni publiserte Aftenposten et opprop signert 18 akademikere, forfattere og samfunnsdebattanter.

Oppropet argumenterer for at straffelovens § 185 bør avskaffes. Paragrafen gjør det straffbart å komme med hatefulle ytringer mot etniske, nasjonale, religiøse og enkelte seksuelle minoriteter.

Ifølge underskriverne begrenser paragrafen ytringsfriheten. De mener også at den er vag på en måte som kan føre til vilkårlig rettspraksis.

Oppropet var tema på Dagsnytt 18 mandag 24. juni. Da sa Nina Hjerpset-Østlie, en av forfatterne bak oppropet og redaktør for nettstedet Gjenstridig.no, følgende:

– Straffelovens paragraf 185 er basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer, og det (...) varierer fra person til person.

I denne faktasjekken skal vi se nærmere på Hjerpset-Østlies påstand, og hvordan § 185 faktisk blir brukt i norsk rett.

Rasismeparagrafen

Paragraf 185 i straffeloven kalles ofte «rasismeparagrafen». Den ble innført som § 135, annet ledd i 1961, da med en annen formulering enn den fikk da Norge sluttet seg til FNs rasediskrimineringskonvensjon i 1970.

Paragrafen fikk nytt nummer da den nye straffeloven trådte i kraft i 2015. Endringen ble vedtatt i 2005.

I dag gjør paragrafen det straffbart å komme med hatefulle ytringer mot flere minoriteter. Hele paragrafen lyder slik:

§ 185. Hatefulle ytringer

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne.

Mener loven viser til subjektive opplevelser

Ifølge Hjerpset-Østlie viser begreper som forhånelse, hat og ringeakt til hvordan en ytring oppleves av den eller de som rammes av den.

Faktisk.no har tatt kontakt med Hjerpset-Østlie for å be om dokumentasjon for påstanden. I en e-post skriver hun:

Hva mener myndighetene med ringeakt og forhånelse og hvordan kan disse almennmenneskelige følelsene komme til uttrykk uten å være i strid med § 185?

Dette kommer utelukkende an på øyet som ser: det jeg kan oppfatte som hat eller ringeakt - og hvem føler ikke ringeakt over for f.eks. religiøse eller politiske bevegelser som går på tvers av ens egne verdier? - kan du oppfatte som krass kritikk (og omvendt).

At tilhengerne av en spesifikk religion/et livvsyn vil oppleve f.eks. satire eller krass kritikk av dette som forhånelse eller ringeakt, også mot dem selv som personer, kan det ikke være tvil om, men dette er jo en subjektiv opplevelse og kan på ingen måte sies å lede til generell diskriminering eller forfølgelse av enkeltpersoner eller grupper.

Vi har flere ganger spurt Hjerpset-Østlie om hun kan vise til kilder som underbygger påstanden hun kom med i Dagsnytt 18. Hun har ikke sendt oss noen slike eksempler, men understreker at hun argumenterer prinsipielt, ikke ut fra rettspraksis.

Hjerpset-Østlie har også publisert et innlegg på Gjenstridig.no, der hun gir flere kommentarer til rasismeparagrafen. Heller ikke innlegget inneholder konkrete eksempler som underbygger påstanden.

Objektive kriterier

For at påstanden til Hjerpset-Østlie skal være sann, må hva den enkelte oppfatter som hatefulle ytringer være relevant for om noen blir straffet etter § 185.

En rapport om hatytringer fra 2016, som ble skrevet av advokat Jon Wessel-Aas, oppsummerte rettspraksis og rettskildene på dette området. Rapporten var del av et samarbeid mellom Wessel-Aas og Institutt for samfunnsforskning, som skrev den på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Rapporten gir en oversikt over hva som skal tas i betraktning når retten skal vurdere om en ytring kan straffes etter paragraf 185:

• Grovheten i ytringen.
• Om ytringen innebærer en (grov) nedvurdering av en gruppes menneskeverd.
• Om det er en politisk meningsytring eller sjikane. Sjikane har svakere vern enn politiske meningsytringer.
• Om personen utsagnet retter seg mot, er i en utsatt posisjon.
• Om det oppfordres til vold/integritetskrenkelser.
• Hvor konkret ytringen er. Jo mer konkret, desto lettere vil den rammes.

Ingen av disse punktene viser til hvordan den som blir rammet av hatefulle ytringer oppfatter disse.

Hvis oppsummeringen i rapporten stemmer, er påstanden til Hjerpset-Østlie altså helt feil.

Har ingen relevans

Faktisk.no har tatt kontakt med Wessel-Aas, som i dag er partner i advokatfirmaet Lund & co. Wessel-Aas har engasjert seg i debatten om rasismeparagrafen, og har blant annet ytret seg kritisk om Aftenposten-oppropet i Dagsavisen.

Wessel-Aas påpeker i en e-post at § 185 først og fremst verner offentlige interesser, ikke bare enkeltpersoner:

– Hensikten bak regelen er å forby visse ytringer som uttrykker og nører opp under et dehumaniserende syn på og en hatefull holdning til bestemte folkegrupper, som kan lede til forfølgelse av mennesker bare på grunn av deres etnisitet, hudfarge, religiøse tro med videre - noe som vi har empiri for at i sin ytterste konsekvens kan føre til folkemord.

På spørsmål om det finnes noe grunnlag for å hevde at 185 er basert på hva den enkelte kan oppfatte som hatefulle ytringer, svarer Wessel-Aas:

– Hva noen subjektivt opplever som krenkende, har ingen relevans. Om en ytring oppfyller lovens kriterier er en rettslig vurdering, basert på en tolkning av ytringen - herunder i hvilken kontekst den er fremsatt - og om ytringen i så fall etter en objektiv norm oppfattes som hatefull.

Han utdyper:

– Fordi straff etter paragraf 185 innebærer å gjøre et inngrep i ytringsfriheten, må en viss terskel (jf. «kvalifisert krenkende») overstiges før en ytring i det hele tatt rammes av bestemmelsen. I tillegg er det - igjen, på grunn av hensynet til ytringsfriheten - slik at en ytring alltid må tolkes i den konkrete konteksten den er fremsatt i. Da vil det nødvendigvis måtte utøves en viss grad av skjønn. 

Stemmer overens

Hvis vi ser på forarbeidene til loven og avgjørelser i Høyesterett, bekrefter de den forståelsen av rasismeparagrafen som Wessel-Aas legger til grunn i rapporten fra 2016 og i sine kommentarer til Faktisk.no.

Både lovforarbeid og høyesterettsavgjørelser legger føringer for norsk rettspraksis. Mens lovforarbeid gir føringer for hvordan lover skal tolkes, avklarer Høyesterett blant annet hva som er gjeldende rett.

Forarbeidene til § 185 inkluderer blant annet:

• Odelstingsproposisjon nr. 33 (2004-2005)
• Odelstingsproposisjon nr. 8 (2007-2008)

I tillegg nevnes ofte flere Høyesterettsdommer, blant annet:

• Høyesterettsdommen i Kjuus-saken fra 1997, der Jack Erik Kjuus, lederen for Hvit Valgallianse, ble dømt for rasistiske ytringer. Kjuus hadde delt ut et partiprogram retten mente ga «uttrykk for et syn om at det bør foretas helt ekstreme integritetskrenkelser overfor mørkhudete.»
• Høyesterettsdommen i Sjølie-saken fra 2002, der lederen for den nynazistiske organisasjonen Boot Boys ble frifunnet for rasistiske ytringer. Denne avgjørelsen førte til at Norge ble kritisert av FNs rasediskrimineringskomité. I etterkant ble rasismeparagrafen skjerpet.

I NOU 2002: Rettslig vern mot etnisk diskriminering finnes en gjennomgang av hva som skulle til for at en ytring skulle regnes som krenkende nok til å være straffbar.

Her fremgår det også at diskriminerende og rasistiske ytringer har et svakt folkerettslig vern, og at norsk rett ga slike ytringer et sterkere vern enn det internasjonale konvensjoner krever.

Oppfatninger spiller ingen rolle

Ingen av disse dokumentene sier at noens oppfatning av en ytring er relevant for om den er straffbar etter § 185.

Derimot understrekes det gjentatte ganger at bruken av rasismeparagrafen må veies opp mot hensynet til ytringsfriheten. Konsekvensen er at terskelen for at noen skal straffes, må være høy.

Flere av disse kildene trekker fram FNs rasediskrimineringskonvensjon og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Disse er relevante både fordi de verner om ytringsfriheten og fordi de krever at utsatte grupper blir beskyttet mot rasisme og diskriminering.

Det fremgår også at politiske ytringer har sterkere beskyttelse enn sjikane og hets. Begrunnelsen er at ytringsfriheten er ment å sikre offentlig debatt og meningsfrihet. Hets og sjikane kan komme i konflikt med dette formålet, for eksempel ved at debattanter trekker seg ut av offentligheten som følge av hets.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen redegjør for forholdet mellom hatytringer og ytringsfriheten i dette dokumentet. Her gjøres det klart at hatefulle ytringer, deriblant holocaustfornektelse og spredning av rasediskriminerende ideer, ikke er beskyttet av artikkel 10 i EMK, som sikrer ytringsfriheten.

EMK ble tatt inn i norsk lov i 1999.

Irrelevant

I sum innebærer alt dette at ytringer som skal straffes etter paragraf 185 må være «kvalifisert krenkende», for eksempel ved å oppfordre til etnisk diskriminering eller vold mot minoritetsgrupper, for å være straffbare. «Grove nedvurderinger» av menneskeverdet kan også straffes.

Alle disse momentene bekrefter oppsummeringen i rapporten Wessel-Aas utarbeidet i 2016.

De viser dermed at Hjerpset-Østlies påstand er feil. Hva den enkelte kan oppfatte som en hatefull ytring, er irrelevant for om noen kan dømmes etter §185.

Tillegges ikke vekt

Faktisk.no har også gått gjennom dommer i straffesaker om hatefulle ytringer. Disse er hentet fra Lovdata.no.

Dommene refererer iblant hvordan ytringene har blitt opplevd. Dette tillegges imidlertid ikke vekt i rettskraftige dommer.

I et eksempel nevner retten at en fornærmet har opplevd en ytring som dehumaniserende, men i avgjørelsen blir det lagt vekt på at ytringen «angriper (...) somaliere som gruppe og folkeslag». I et annet eksempel nevnes det at fornærmede «oppfattet ovennevnte utsagn som diskriminerende, hatefulle, rasistiske og skremmende.» I avgjørelsen er det imidlertid praksisen som er fastlagt av Høyesterett (se under) som legges til grunn for at tiltalte ble idømt straff.

I en tredje dom presiserer retten også at det er «hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra den sammenheng det er fremsatt» som styrer rettens tolkning av det som ble sagt, ikke hvordan fornærmede oppfattet dem.

En fjerde dom, der en mann ble dømt av Salten tingrett for å ha kommet med hatefulle ytringer mot samer i kommentarfeltet til Avisa Nordland, viser at skillet mellom meningsytringer og sjikane, har betydning:

Retten legger også vekt på at ytringen ikke var fremsatt som et innlegg i en debatt eller for øvrig i en politisk sammenheng. Det er vanskelig lese innlegget på annen måte enn at det skal være sjikanøst og krenkende. Ytringen kan derfor ikke sies å være fremsatt som en del av det frie ordskiftet, som er den kjerneverdi ytringsfriheten skal beskytte.

Denne dommen ble anket til Hålogaland lagmannsrett, der den ble opprettholdt.

For flere eksempler på hva norske domstoler legger vekt på i slike saker, kan du se på dette dokumentet. Der finner du utdrag fra relevante dommer.

Et eksempel fra Høyesterett

En sak Høyesterett behandlet i 2012 dreide seg om en mann fra Rogaland som blant annet hadde kalt en dørvakt på et utested for «jævla neger» og spurt vaktlederen om «hvor lenge han skulle la negere jobbe...».

Saken gjelder § 135a, men denne er ikke forskjellig fra § 185.

Borgarting lagmannsrett hadde funnet mannen skyldig i å ha kommet med hatefulle ytringer. Mannen anket til Høyesterett, men tapte.

Høyesterett viser til avgjørelsen i saken mot Vigrid-leder Tore Tvedt fra 2007. Tvedt hadde blitt frifunnet for rasistiske ytringer av lagmannsretten, men Høyesterett opphevet frifinnelsen.

I 2012-avgjørelsen siterer Høyesterett fra Tvedt-saken, der det ble diskutert når en ytring kan sies å være kvalifisert krenkende, og dermed straffbar: «(...) utsagn som ’oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser’, vil kunne være av en slik karakter.» Det samme gjelder om ifølge retten hvis utsagnene «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd.» (Faktisk.nos utheving.)

Høyesterett legger det siste kriteriet til grunn. Konklusjonen er at det er «tale om en klar nedvurdering av fornærmede ut fra hans hudfarge».

Spørsmålet om hvor lenge vaktlederen «skulle la negere jobbe...», mener retten «klart insinuerer at tiltalte ikke så det som forsvarlig å la en farget utføre slikt arbeid, og at vedkommende derfor burde fjernes fra døren».

Det var altså det at mannens uttalelser utgjorde en «nedvurdering som retter seg klart mot menneskeverdet», ikke hvordan dørvakten oppfattet ytringene, som hadde betydning for rettens avgjørelse.

En lignende sak ble behandlet av Høyesterett i 2018, med samme utfall.

Eksempler på saker

Det finnes flere andre eksempler på saker der norske domstoler har vurdert om noen kan straffes etter §185. Her følger tre av dem:

Sak 1:

Gulating lagmannsrett dømte en kvinne til fengsel i 14 dager for brudd på §185. Kvinnen hadde blant annet skrevet «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk» i et innlegg i en Facebook-gruppe. Innlegget var rettet mot samfunnsdebattanten og forfatteren Sumaya Jirde Ali.

Domstolen viser til høyesterettsavgjørelsen fra 2018 som ble nevnt over, og skriver også:

(...) ytringen ble fremsatt bevisst med det formål og forhåne, fremme hat og ringeakt overfor C og somaliere generelt på grunn av deres hudfarge og etniske opprinnelse.

I tillegg viser retten til et rundskriv fra Riksadvokaten, der det påpekes at diskriminerende og hatefulle ytringer i hverdagslivet bør få oppmerksomhet.

Retten mener også at det er et demokratisk problem «dersom hatefulle ytringer, spesielt på internett, leder til at personer, viker tilbake for å delta i det offentlige ordskiftet.»

Saken er anket til Høyesterett.

Sak 2:

I Nedre Telemark tingrett ble en mann dømt til å betale en bot på 12 000 kroner, fordi han hadde brutt § 185.

I kommentarfeltene under forskjellige avisartikler som hadde blitt publisert i Facebook-gruppen «Fedrelandet viktigst», hadde mannen blant annet skrevet «fordømrade svineri denne satans islam kulten!» og «fyll opp disse sotrøra i containere å sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet».

Retten kom til at ytringene innebar en «nedvurdering av menneskeverdet til en gruppe mennesker». Dette er samme type formulering som Høyesterett brukte i avgjørelsen fra 2012.

I dommen viser retten blant annet til at ytringene ikke var meningsytringer, men fremsto som sjikane. De er derfor ikke beskyttet av ytringsfriheten i like stor grad.

Sak 3:

Gulating lagmannsrett frifant en mann for å ha kommet med hatefulle ytringer mot et homofilt par. Mannen hadde over flere uker hengt opp lapper med sjikanerende ytringer rettet mot homofile på parets dør.

Lagmannsretten kom til at ytringene ikke var offentlige, siden det bare var paret selv som hadde sett dem. Mannen ble derfor ikke dømt etter § 185, selv om retten mente at det ikke var noen tvil om at ytringene i seg selv var hatefulle.

Flere rettssaker om hatkriminalitet kan finnes i Oslo politidistrikts hefte «Rettspraksis i hatkrimsaker 2015-2017. Disse sakene er hentet fra Oslo tingrett.

Oppsummering

• Når noen er tiltalt for å brutt § 185, er det hvorvidt ytringen er «kvalifisert krenkende» og hvorvidt den er fremsatt offentlig, som tillegges vekt.
• De fleste dommene på området dreier seg om hets og sjikane, ikke meningsytringer.
• Forarbeidene til loven viser ikke til hva den enkelte oppfatter som en hatefull ytring. Høyesterett legger heller ikke vekt på dette.
• Vi har ikke funnet noen eksempler på at en norsk domstol legger vekt på om ytringene har blitt oppfattet som hatefulle i spørsmålet om noen kan straffes etter § 185.
• Det er dermed ikke riktig at rasismeparagrafen er basert på hva den enkelte opplever som hatefulle ytringer, slik Hjerpset-Østlie påsto.

Tilsvar

I et tilsvar til denne faktasjekken, skriver Hjerpset-Østlie:

Og at det er tilfelle, finner vi også i rettspraksis. Attpåtil i et eksempel Faktisk.no selv bruker for å styrke sin egen påstand om at oppfatninger ikke spiller noen rolle når det gjelder § 185. Men det gjør de. Faktisk.nos gjengivelse av en dom fra Nedre Telemark tingrett:

«I Nedre Telemark tingrett ble en mann dømt til å betale en bot på 12 000 kroner, fordi han hadde brutt § 185.

I kommentarfeltene under forskjellige avisartikler som hadde blitt publisert i Facebook-gruppen «Fedrelandet viktigst», hadde mannen blant annet skrevet «fordømrade svineri denne satans islam kulten!» og «fyll opp disse sotrøra i containere å sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet».

Retten kom til at ytringene innebar en «nedvurdering av menneskeverdet til en gruppe mennesker». Dette er samme type formulering som Høyesterett brukte i avgjørelsen fra 2012.

I dommen viser retten blant annet til at ytringene ikke var meningsytringer, men fremsto som sjikane. De er derfor ikke beskyttet av ytringsfriheten i like stor grad.»

Det er liten tvil om at tre av ytringene oppfyller kriteriene Wessel-Aas og Faktisk.no lister opp, men smak litt på den fjerde – «fordømrade svineri denne satans islam kulten!» – selv om du synes det er slemt sagt om en religion. Hva med den? Mannen ble i september 2018 dømt for alle fire ytringene tingretten, hvor av den fjerde i praksis er en blasfemidom.

I forrige måned så imidlertid noen andre øyne på saken, nærmere bestemt Agder lagmannsrett, som frifant mannen for nettopp denne ytringen. Hva kommer det av? Øynene som så og ser, naturligvis.

Så kan man kanskje si at det viser at rettspraksisen av § 185 fungerer, men det viser også, slik oppropets støtter og jeg påpeker, at paragrafen er vag og dermed kommer an på øynene som ser. Hvilke øyne er slik sett irrelevant, selv rettsvesenet drives av mennesker med følelser/verdier og som dermed gjør verdibaserte vurderinger av ytringer. Det viser Faktisk.nos eget eksempel med all ønskelig tydelighet.