Innsynsbloggen: Automatiske innsynsbegjæringer? Nei takk

Om man først og fremst ser de tekniske mulighetene som ligger i databaser med journaldata, er det nærliggende å tenke at skraping av innhold kan kobles med søk på stikkord om noe man er interessert i, og et script som sender en innsynsbegjæring til det aktuelle postmottaket hver gang det dukker opp et dokument man har fortalt programmet sitt at kan være av interesse.

På den måten vil journalisten potensielt spare veldig mye tid. Og i takt med at datakunnskapen i norske redaksjoner har økt, får jeg spørsmålet stadig oftere: Er det mulig? Og vil vi legge til rette for dette på Innsyn.no?

Det er ikke bare mulig, det er egentlig ganske lett å få det til. Og nettopp derfor er det viktig å reflektere over hva noe slikt vil medføre.

Vi som er opptatt av å bygge verktøy som norske journalister forhåpentlig skal kunne gjøre nytte av over lang tid, har en plikt til å se på samspillet mellom teknologien og menneskene som er i kontakt med den.

Sett fra journalistens ståsted

La oss starte i journalistens ende. Det verktøy som eInnsyn og Innsyn.no gjør i dag, er å legge til rette for gode søk i strukturerte databaser med informasjon fra postjournaler. Systemene er ganske like, men Innsyn.no lar brukeren følge sakene på tvers av alle forvaltningsnivå. Det øker treffsikkerheten i søkene.

I dag må journalisten ta stilling til resultatet av søket, og legge ett og ett dokument i «handlekurven», og bekrefte bestilling. Her fungerer begge verktøyene likt. Det er en liten, men viktig forskjell når innsynskravet mottas. Hos eInnsyn er det en integrasjon om sak/arkiv-systemet som gjør at saksbehandler får innsynskravet til seg, mens Innsyn.no sender via postmottaket. Om vi kunne sendt via en slik integrasjon, ville saksbehandlerne spart noe tid. Det er en mulig forbedring for fremtiden.

Men la oss nå holde oss til spørsmålet om automatisering: Som journalist er jeg opptatt av varslingssaker. Hva skjer hvis jeg setter i gang et script som ber om innsyn i absolutt alle dokumenter om varslingssaker som finnes i alle postjournaler hos alle institusjoner i min landsdel (Sørlandet)? Jeg kommer til å få skrekkelig mange dokumenter å lese, og en del avslag jeg må ta stilling til i saker jeg ikke vet om jeg er interessert i. Vil jeg spare tid, vil jeg bli mer effektiv? Jeg ville druknet i informasjon, og måtte ha bygget nye systemer for å filtrere bedre.

Sett fra forvaltningens side

Hva vil skje på den andre siden? Postmottak over hele landsdelen ville ha fått et høyere antall innsynsbegjæringer enn normalt. Alle jobbene blir fordelt som vanlig, til allerede hardt pressede og dels underbemannede dokumentsentre og saksbehandlere. Det ville ha utløset frustrasjon, forsinkelser og overforbruk av tid.

Etter en stund regner jeg med at menneskene som håndterer innsynskravene ville reagert mot det fremstår som maskinelt. Når enda færre enn vanlig av dokumentene som bestilles faktisk blir brukt til journalistikk, vil det undergrave motivasjonen og den positive holdningen som de fleste ansatte i forvaltningen har til å bidra med informasjon når pressen henvender seg. Og andre innsynskrav ville blitt forsinket i perioden frem til man eventuelt bemannet opp.

Viktig å ikke overdrive

Det er ingenting i loven og forskriften i dag som er til hinder for at man sender tusenvis innsynskrav om dagen. Men det vil være fryktelig dumt å gjøre det.

Problemstillingen er ikke tatt ut av luften. I 2017 var det en person som alene sendte rundt 75.000 innsynskrav i løpet av kort tid. Dette var ikke en journalist, men alle kan bruke innsynsretten. Saken forårsaket en vanvittig stor arbeidsmengde i forvaltningen. Mange år senere hører jeg fortsatt byråkrater snakke om de ukene dette sto på, og behovet for å hindre at det skjer igjen. Vedkommende hadde utnyttet eInnsyn til dette.

Før eller siden vil det komme en motreaksjon. Vi i pressen bør være klare når de debattene kommer.

Forsvare innsynsretten gjennom klok bruk

Vi har en offentlighetslov som er overmoden for revisjon, som ikke har hengt med i den teknologiske utviklingen. Når Justisdepartementet setter seg ned for å skrive utkastet til ny lov og forskrift, bør de ta et sideblikk til andre land.

Når de gjør det, håper jeg de vil la seg inspirere av land som har innført bøter som reaksjon mot bevisste og alvorlige brudd på innsynsretten, og at man nå innfører en sentralisert og profesjonalisert klagemekanisme for å sikre likebehandling av innsynsprinsippet i hele forvaltningen. Men jeg frykter for de andre diskusjonene som vil oppstå når loven revideres.

Noen tar til orde for innlogging med ID-porten når man ber om innsyn. Det vil fjerne anonymitetsretten man i dag har når man søker tilgang til informasjon. For journalister betyr det ikke så mye, for vi har stort sett alltid interesse av å ha dialog med arkivene og fordel av å identifisere oss. Men det vil slå uheldig ut for offentlig ansatte som søker innsyn om egen arbeidsplass, for varslere og andre personer som er mer sårbare enn en journalist.

I mange land koster innsyn penger. I Norge har det vært gratis inntil nå. Dersom bruk av innsynsretten utløser en betaling hver gang, vil man effektivt strupe bruken av automatiserte innsynskrav. Men da oppnår man samtidig å skape et informasjons-klasseskille mellom rike og fattige redaksjoner, og mellom mektige næringslivsaktører og fattige små velforeninger og miljøorganisasjoner.

Min visjon for utviklingen på Innsyn.no er at vi skal fortsette å bygge stadig bedre verktøy for journalister som vil søke og identifisere dokumentene de trenger til arbeidet sitt. Men brukerne skal fortsatt ta stilling til hvert enkelt innsynskrav og ta ansvar for å trykke «send».