Innsynsbloggen: Blir 2025 året for å styrke offentlighetsloven?  

Retten til innsyn i offentlige dokumenter er en del av ytringsfriheten. Dette er en grunnleggende menneskerettighet, og i Norge er den forankret i paragraf 100 i Grunnloven.

«Ytringsfrihet bør finne sted», starter grunnlovsbestemmelsen med og den avsluttes med: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» For å oppnå dette må folk blant annet kunne vite hva det snakkes om, og i paragraf 100 har lovgiver sagt følgende om innsyn: «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer.»

I hverdagen er det ikke Grunnloven, men offentlighetsloven som er det operative lovverket for norske journalister og andre som vil lese saksdokumenter. Den er en sentral del av infrastrukturen til det norske demokratiet. Men den har sårt behov for vedlikehold.

Få Faktisk.no rett i innboksen. Klikk her for å melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev.

Innsynslover veden rundt 

Det finnes en rangering av kvaliteten på verdens innsynslover, RTI-rating. Den er utarbeidet av kanadiske Center for Law and Democracy og organisasjonen Access Info. De gir poeng for mer enn 60 indikatorer, blant annet om innsyn koster penger, hvor mye av offentlig sektor som er omfattet av loven, og om man må oppgi hva man skal med informasjonen man ber om.

Blant 140 land kommer Norge dårlig ut, faktisk helt nede på 86.-plass. Det er langt bak vårt naboland Sverige. Det er også bak land som Israel og Uganda. Bare hårfint foran hemmelighetsfulle Sveits.

Denne indeksen har imidlertid en stor svakhet. Den vurderer bare lovtekstene, ikke hvordan lovene er implementert og fungerer for folk i virkeligheten. Svakheten blir synlig straks vi ser på toppen av listen. De rangerer Afghanistan som innehavere av verdens beste innsynslov, og mener Mexico fortjener andreplassen. Dette er to land hvor jobben som journalist er svært farlig. Det er også to land hvor digitale verktøy for bruk av innsynsretten ikke er implementert.

Det gode med norsk innsyn – og én bekymring

I Norge er det som hovedregel gratis å be om innsyn. Det fremgår av offentlighetsloven. Det er også trygt å be om innsyn. Dette skyldes imidlertid ikke offentlighetsloven, men at mye annet fungerer godt i det norske samfunnet.

I tillegg har vi en tradisjon for digitale verktøy i form av søkbare postlister. Den tradisjonen som har vokst frem de siste 31 årene, fortjener spesielt Digitaliseringsdirektoratet skryt for å ha jobbet frem. Det står ikke i offentlighetsloven at det skal være sånn. 

Det bidrar til at innsyn går raskt i Norge, og dermed er det blitt relevant metode og verktøy også i nyhetsjournalistikken. Journaler publisert på internett er nevnt i forskriften til offentlighetsloven, offentlegforskrifta, men gjelder kun statlig sektor. I virkeligheten har kommuner, fylker og en rekke offentlige foretak også slike løsninger, som vi samler på Innsyn.no.  Problemet er at loven ikke henger med i utviklingen.

10 år, 9 statsråder

Allerede i 2014 fikk Oxford Research et oppdrag fra Justisdepartementet. De skulle evaluere hvordan offentlighetsloven har fungert. Da rapporten ble levert, satt Anders Anundsen (Frp) som justisminister i regjeringen til Erna Solberg. Evalueringen pekte på en rekke utfordringer med implementeringen av lovverket: Loven har ingen sanksjonsmidler når myndighetene bryter loven. Vi sliter med desentraliserte klagemekanismer. Loven praktiseres ulikt i deler av forvaltningen.

Både i presse og forvaltning var det mange som derfor så for seg at endringer var rett rundt hjørnet. Men justisminister Anundsen (han som hadde brenning av Tønsbergs Blad som profilbilde på Facebook) prioriterte ikke saken. Det gjorde heller ikke etterfølgerne – i en regjering der listen over justisministre etter hvert ble uvanlig lang.

Med hele syv justisministre fra Fremskrittspartiet (når vi teller med de to vikarene), skrev Solberg-regjeringen seg på en måte inn i norsk eventyrtradisjon. Anundsen gav stafettpinnen videre til justisminister Per-Willy Amundsen (Frp), som ikke foretok seg noe. Det samme gjaldt justisminister Sylvi Listhaug (Frp), konstituert justisminister Per Sandberg (Frp), justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), vikar-justisminister Jon-Georg Dale (Frp), og til slutt justisminister Jøran Kallmyr (Frp). Ingen av dem sendte noe forslag om revidert offentlighetslov på høring. 

Heller ikke med justisminister Monica Mæland (Høyre) ble det orden på saken. Totalt åtte justisministre på rad i Solbergs regjering valgte å la saken ligge. Vedlikehold av demokratisk infrastruktur ble ikke prioritert.

I 2021 tiltrådte justisminister Emilie Enger Mehl (Senterpartiet) fra regjeringen Støre. Hun var den niende statsråden i departementet etter at offentlighetsloven ble evaluert. Hun representerte dessuten en regjering som lovet mer åpenhet i sin regjeringserklæring. 

Mageplask om interne dokumenter

Og i 2023 kom justisminister Mehl omsider med et forslag til endret offentlighetslov. Det var imidlertid ingen full revisjon av loven i tråd med evalueringen som ble lagt frem. I stedet kom et forslag om endrede regler for interne dokumenter.

Regjeringen foreslo endringer som i praksis ville gjort det betydelig vanskeligere for journalister og alle andre på utsiden av forvaltningen å forstå prosessene som leder frem til en beslutning. Lovforslaget innebar at det for en del interne dokumenter som kan unntas offentlighet også skulle unntas at disse dokumentene i det hele tatt eksisterer. Det ville gjort metoden med å be om innsyn i fullstendig saksomslag ubrukelig. Om man ikke jobber i forvaltningen og har tilgang på sak/arkiv-systemet ville man simpelthen ikke vite hvilke dokumenter som finnes i en sak, og dermed ville muligheten til å klage på manglende innsyn i interne dokumenter også svekkes betraktelig.

Lovforslaget vakte betydelig oppmerksomhet. Det kom inn om lag 3400 høringssvar, hvorav langt de fleste var sterkt negative. Blant kritikerne var ikke bare pressens organisasjoner, men også Advokatforeningen, Arkivverket, Sivilombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter. Debatten endte med at justisminister Mehl trakk hele lovforslaget. Det kom aldri til behandling i Stortinget. 

Et nyttårsønske

I skrivende stund har regjeringen Støre ikke lagt frem noe forslag til ny offentlighetslov som bygger på evalueringen Oxford Research gjorde for ti år siden.

Offentlighetsloven er viktig infrastruktur for demokratiet vårt. All infrastruktur trenger vedlikehold innimellom. Loven er overmoden for revisjon. Mitt ønske for 2025 er ansvarlige politikere som tar ansvar.