Så langt unna er vi å nå klimamålene

Den 29. utgaven av FNs klimakonferanse, COP 29, er i disse dager i full sving i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan. «2024 – en mesterklasse i klimadestruksjon», uttalte FNs generalsekretær António Guterres da han inntok talerstolen foran verdenslederne 12. november.

Men Norges statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) manglet under møtet. Statsministerens kontor har uttalt at grunnen til at Støre ikke er å se på gruppebildet av verdensledere i Baku, er at han skal på G20-møtet som avholdes i Brasil like etter COP 29.

2024 ser ut til å bli det varmeste året noensinne registrert, og det første året der overflatetemperaturen ligger over 1,5-gradersmålet i Parisavtalen, ifølge FNs klimadatabase. Så hvordan ligger egentlig verdens land an til å nå klimamålene de har satt?

Få Faktisk.no rett i innboksen. Klikk her for å melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev.

De lovfestede målene

Norges mål er å kutte 55 prosent av det som var utslippsnivået i 1990, innen 2030. Dette er forpliktelsen vi har gjort gjennom Parisavtalen. I 2050 skal vi være et såkalt lavutslippssamfunn, som innebærer en reduksjon i utslipp på 90–95 prosent fra 1990-nivå. Begge disse målene er lovfestet i klimaloven.

Loven sier ingenting om hvor disse utslippskuttene skal skje. Den åpner imidlertid for at de kan skje i samarbeid med EU, og det er nettopp dette regjeringen har bestemt at Norge skal gjøre. Norge kan altså nå 2030-målet, uten at hele kuttet gjøres Norge.

Dette kommer vi tilbake til. Først skal vi se på hvordan Norge ligger an på veien mot 2030-målet.

Slik ligger Norge an

Utslippsnivået i 2023 er det laveste Norge har ligget på siden 1990, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Likevel er den prosentvise nedgangen siden 1990 kun på 9,1 prosent. Det betyr at for å nå 2030-målet, er det ytterligere 46 prosent som må kuttes fra 1990-nivå.

Grafen under viser utslipp til luft målt i millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Norges utslipp lå i 1990 på 51,35 millioner tonn, mens i 2023 var det redusert til 46,65 millioner tonn.

Tallene er hentet fra SSB, som utarbeider Norges klimagassregnskap i samarbeid med Miljødirektoratet og Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

Opptak fra skog og arealbruk er ikke inkludert i disse tallene. Faktisk.no har tidligere skrevet en artikkel om hvorfor Norge ikke inkluderer opptak fra skog i statistikken sin:

Disse utslippene er redusert

Klimagassutslippene fra metan, lystgass og fluorholdige gasser har sunket siden 1990, med henholdsvis 30,09 prosent, 46,19 prosent og 83,91 prosent.

CO₂-utslippene, derimot, har økt. Som grafen under viser, økte CO₂-utslippet fra 35 millioner tonn i 1990 til 38,9 millioner tonn i 2023. Det tilsvarer en økning på 11,14 prosent fra 1990-nivå.

Norges CO₂-utslipp har økt i takt med økende olje- og gassutvinning. I 2007 nådde CO₂-utslippet en topp, og utgjorde 27 prosent av det totale utslippet. Dette var det høyeste nivået Norge hadde sett siden 1990.

Etter 2007 falt utslippene, på grunn av lavere aktivitet i olje- og gassektoren og mindre fakling. Utslippene økte så fram til 2015, på grunn av økt produksjon.

Siden 2015 har det vært en nedadgående trend i CO₂-utslippene, og dette henger sammen med energieffektivisering og elektrifisering av sokkelen, ifølge SSB. Tross nedgangen de siste årene, ser vi at utslippene totalt sett har økt siden 1990.

– Vanskeligere å ta igjen

I Hurdalsplattformen satte regjeringen et omstillingsmål for Norge som er mer ambisiøst enn forpliktelsen i Parisavtalen og klimaloven. Måltallet på 55 prosent er det samme, men mens Parisavtalen og klimaloven åpner for at målet kan nås i samarbeid med EU, hadde regjeringen ambisjoner om å kutte 55 prosent av de nasjonale utslippene.

Omstillingsmålet er verken lovfestet eller vedtatt av Stortinget. Det er med andre ord ikke forpliktende.

Men regjeringens Klimastatus- og plan for 2025, viser at Norge trolig ikke vil klare å gjøre hele kuttet hjemme. Den siste utslippsframskrivningen anslår at Norge ikke vil ha kuttet mer enn 26,3 prosent av utslippene fra 1990 innen 2030.

Ifølge Norsk klimastiftelses Tilnull-framskrivning, basert på utviklingen de siste tre årene, vil ikke Norge klare å nå 2030-målet før i 2048.

Seniorforsker ved Cicero, Erlend Hermansen, sier til Faktisk.no at det er lite sannsynlig at Norge vil klare å kutte 55 prosent av egne utslipp fra 1990-nivå innen 2030.

– Det handler om at for hvert år som går, må du kutte så og så mye, og klarer du ikke å nå målene suksessivt fra år til år, blir det vanskeligere å ta det igjen, sier Hermansen.

Samarbeid med EU

Derfor har regjeringen sagt at de vil ta i bruk fleksible mekanismer for å nå klimamålet i 2030. Det innebærer blant annet å kjøpe klimakvoter fra andre land.

En klimakvote gir bedrifter i medlemslandene tillatelse til å slippe ut en viss sum klimagasser, vanligvis ett tonn med CO₂-ekvivalenter. Antallet tilgjengelige kvoter reduseres hvert år, og de kvotepliktige utslippene skal være redusert med 62 prosent i 2030. Dermed skal muligheten til å slippe ut klimagasser bli både mindre og dyrere.

Dermed vil Norge etter all sannsynlighet nå sine internasjonale forpliktelser, sier Hermansen.

– Norge kommer nok heller til å kjøpe fleksibilitet i utlandet gjennom enten EU eller artikkel 6 i Parissamarbeidet, enn å ikke nå våre internasjonale forpliktelser, sier Hermansen til Faktisk.no.

Hermansen sier kvotekjøp ikke er en varig strategi for et land som skal til nærmest netto null, men at det finnes argumenter for å benytte seg av fleksibilitet.

– Det kan i noen tilfeller lønne seg å vente med kutt, hvis du tror det kommer noen teknologiske forbedringer og skalaproduksjon som vil gjøre det vesentlig billigere å kutte utslipp, sier han.

Forskjellige klimamål for forskjellige land

Listen over land som har forpliktet seg til Parisavtalen er lang. I tillegg til Norge var det 195 andre land som skrev under på avtalen i 2015. Landene sender selv inn klimamål til FN og rapporterer inn hvordan de ligger an.

Fra og med 2023 må alle land rapportere til FN om hvordan det går med utslippskuttene hvert femte år. Det samme gjelder for ambisjonsnivået i målene. Landene har nemlig også forpliktet seg til å levere inn mer ambisiøse mål hver gang, dette kalles progresjonsprinsippet.

I tabellen nedenfor presenteres et utvalg av land som har knyttet seg til Parisavtalen og deres siste innsendte mål for 2030. Både 1990 og 2010 brukes som referanseår for de fleste land i klimamålene. Faktisk.no har her valgt å se på målene som tar utgangspunkt i 2010 som referanseår fordi dette gjelder flertallet. EU rapporterer også inn sine egne tall for hele regionen. Nylig publiserte The Global Carbon Budget de siste tallene som viser utslippene fra 2023.

Den siste kolonnen i tabellen baserer seg på utslippstall fra 2023 oppgitt i millioner tonn CO₂-ekvivalenter (MtCO2e). Vi har dermed regnet ut prosentvis endring fra utslippstallet i 2010 til utslippstallet i 2023. Dette kan sammenliknes med landets mål for referanseåret 2010 som skal nås innen 2030.

De positive prosenttallene viser til en økning i klimagassutslipp, mens de negative tallene betyr nedgang.

Tallene i tabellen over er basert på de minst ambisiøse målene til en rekke land, såkalte «unconditional targets». Men hvert av disse landene har også forpliktet seg til mål som er mer ambisiøse, «conditional targets», og forutsetter at de får hjelp fra andre, rikere land.

Både kutt og økning

Ser vi på klimamålene i tabellen, er det tydelig at det er stor forskjell i hvor mye CO₂ landene har forpliktet seg til å kutte fram mot 2030. Mange land har heller ikke som mål å kutte, men heller at de ikke skal øke mer enn en viss prosentandel fra referanseåret.

Påstanden som handler om at det er stor ulikhet i hvor mye land har forpliktet seg i å kutte, dukker ofte opp både i sosiale medier, og blant politikere.

Forklaringen på de store forskjellene, er at Parisavtalen sier at alle land skal bidra med det de kan. Derfor vil det også være forskjell på hva et rikt land som Norge har ressurser og penger til å bidra med, og hva et land som har mindre penger har muligheter til å redusere av klimagassutslipp.