Nei, Støre bryter ikke Grunnloven når han prøver å presse Solberg til å flytte Listhaug

Den store politiske saken den siste uken har vært spørsmålet om hvorvidt Stortinget skal erklære mistillit til justis-, beredskaps-, og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp). Dette ble tema etter at ministeren publiserte et mye omdiskutert bilde på Facebook. Både bildet og ministerens håndtering i etterkant førte til at Rødt fremmet mistillitsforslag mot henne. Senere har SV, MDG, Sp og Ap sagt at de støtter mistillitsforslaget. Dermed er det KrF som avgjør om forslaget får flertall på Stortinget.

Ap-leder Jonas Gahr Støre har sagt at han kan akseptere at Listhaug fortsetter som minister, dersom hun flyttes til et annet departement. KrFs partileder Knut Arild Hareide har kommet med lignende uttalelser, det samme har Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad.

Advokat Eirik Vinje reagerer på Støres uttalelser, og mener disse utgjør et brudd på Grunnloven. I et innlegg på Facebook skriver han følgende:

Når Gahr Støre via Stortinget prøver å presse Solberg til å flytte Listhaug til et annet departement, er det et klart brudd på Grunnloven § 12.

I Grunnloven § 12 står det at det er kongen (i praksis statsministeren) som avgjør hvem som skal sitte i regjering og hvilket departement de skal styre.

Innlegget er blitt plukket opp av nettstedet Document.no, og er i skrivende stund det soleklart mest delte innlegget på sosiale medier mandag 19. mars. Ifølge Storyboard har innlegget over 8500 delinger i sosiale medier.

Vinje presiserer overfor Faktisk.no at han ikke skriver for Document, men at nettstedet har plukket opp og sitert hans innlegg på Facebook.

Det er påstanden i sitatet over vi skal se nærmere på i denne faktasjekken. Stemmer det at Støres uttalelser utgjør et klart brudd på Grunnloven § 12?

Står for meningsinnholdet

Faktisk.no tar kontakt med Vinje for å sjekke om han har ytterligere dokumentasjon for påstanden. Vinje har besvart forespørselen med en lengre e-post, som i sin helhet kan leses her.

Advokaten skriver til Faktisk.no at innlegget ble skrevet på cirka 20 minutter, som et innspill til Støres forslag om at mistillit kunne unngås ved å flytte Listhaug til et annet departement:

Postens lengde og formuleringer bærer preg av konteksten.

Vinje understreker imidlertid at han fortsatt mener at et forsøk fra Stortinget på å sette Listhaug i en annen ministerpost, vil være ugyldig. Etter Vinjes syn er det også et brudd på Grunnloven § 12, dersom Stortinget ved trussel om mistillit prøver å presse statsministeren til å flytte en statsråd til et annet departement.

Et slikt press har Ap, Sp og KrF utøvet i full offentlighet i denne saken, slik at det ikke kan være tvil om at det er noe de mener, og står bak.

Vinje begrunner dette slik:

Grunnen til at press ikke er akseptabelt i denne saken, er at retten til utnevnelse av statsråd etter Grunnloven § 12 annet ledd er et av de såkalte kongelige prerogativer. Det vil si at kongen har en enerett som Stortinget ikke kan gripe inn i.

Professor Smith er uenig

Faktisk.no har vært i kontakt med fem jusprofessorer. Ingen av professorene sier at Støres handlinger utgjør et brudd på Grunnloven § 12, og fire av dem sier i klartekst at Vinjes lovtolkning er feil.

Eivind Smith, professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo (UiO), er helt klar på at Støres forslag ikke er i strid med Grunnloven. Til Faktisk.no sier han:

Det er ikke brudd på Grunnloven § 12 å nevne den løsning at statsministeren kan bruke sin mulighet til å flytte på en statsråd som en aktuell vei ut av et parlamentarisk uføre. Hadde Støre foreslått at Stortinget skulle instruere statsministeren om regjeringens sammensetning, ville det ha ligget langt nærmere et brudd på § 12. Men det er jo ikke det han gjør.

Smith fortsetter:

Det er Solberg som bestemmer inndelingen i departementer, ikke Støre. Men i en situasjon der flere partier har blitt trengt opp i et hjørne, tolker jeg Støres forslag som et forsøk på å åpne mulighetsrommet slik at man kan komme seg ut av det.

Krever ingen begrunnelse

Ifølge Smith kreves det ingen begrunnelse for å vedta mistillit mot en statsråd i Stortinget:

Stortinget trenger ikke å begrunne mistillit, «vi liker deg ikke» er nok. Konstitusjonelt finnes det ingen grense for hva man kan bruke som grunn for et mistillitsforslag. Men opposisjonen vil selvsagt forsøke å gi en begrunnelse som de tror de kan vinne forståelse for, hos andre partier og blant velgerne.

Mistillit mot enkeltstatsråder har tidligere vært foreslått, men aldri blitt vedtatt. Det har imidlertid skjedd to ganger at Stortinget har vedtatt mistillit mot hele regjeringen, som da får plikt til å søke avskjed. Dette skjedde både med Hornsrud-regjeringen i 1928 og med Gerhardsen-regjeringen i 1963. Smith sier:

Det blir gjerne antatt at mistillitsforslag mot en enkeltstatsråd vil bli møtt av at statsministeren stiller kabinettspørsmål på vegne av hele regjeringen. Men dette har aldri vært satt på spissen i Norge. Det som derimot har skjedd enkelte ganger, er at vedkommende statsråd selv har søkt avskjed før det var for sent. Konstitusjonelt avgjør statsministeren selv hvilken løsning som politisk er ønskelig eller mulig.

Professor Holmøyvik er uenig

Professor Eirik Holmøyvik ved Juridisk fakultet ved Universitet i Bergen har skrevet om denne tematikken for Minerva. Han mener også Vinjes påstand er feil. Til Faktisk.no skriver Holmøyvik følgende:

Juridisk er Vinjes påstand om § 12 feil. Om den skal være rett, altså at vi står overfor en grunnlovsstridig instruks, må Stortinget gjøre vedtak der de pålegger statsministeren å plassere Listhaug i et bestemt departement. En slik instruks vil være i strid med Grunnloven § 12 og ugyldig.

Dette er imidlertid ikke tilfellet i denne saken, påpeker Holmøyvik. Her er det ikke snakk om en instruks, men at Støre har sagt at regjeringen kan unngå mistillitsvedtak, dersom Listhaug omplasseres.

Dette er innspill i den politiske debatten og godt innenfor både Støres ytringsfrihet og Grunnlovens rammer for regjeringsdannelse. Det vil uansett være opp til statsministeren om Listhaug skal omplasseres.

Samtidig trekker professoren frem at man helt fritt kan mene at Støres utspill utgjør et brudd på politisk kutyme. Han mener det er uvanlig for en opposisjonspolitiker å offentlig si hva han mener om regjeringens sammensetning, men at dette ikke utgjør noe brudd med det parlamentariske systemet.

Professoren påpeker at det heller ikke finnes krav om et bestemt grunnlag for mistillitsvedtak:

Her ser det ut som at Vinje blander sammen konstitusjonelt ansvar, som blir idømt av Riksretten, og parlamentarisk ansvar, som blir uttrykt gjennom mistillitsvedtak etter § 15.

Grunnloven § 15 slår fast at Stortinget kan avsette statsråder gjennom vedtak om mistillit.

Instituttleder Sand er uenig

Inger Johanne Sand, professor og instituttleder ved Institutt for offentlig rett ved UiO, mener heller ikke at Støres uttalelser er i strid med Grunnloven. Til Faktisk.no skriver professoren:

Jeg tolker Støres kommentarer som politiske og ikke som et brudd på § 12 eller 15. Hvert mistillitsforslag og eventuelt vedtak må tolkes for seg. Et vedtak innebærer en plikt til å gå av. Deretter er det opp til statsministeren å eventuelt oppnevne nye statsråder eller omfordele verv. Men når et mistillitsforslag er vedtatt, må ministeren gå, og deretter eventuelt oppnevnes av Kongen i statsråd til et nytt embete.

Hun mener heller ikke det vil være i strid med Grunnloven, dersom det vedtas mistillit til en statsråd for et bestemt departement, og senere akseptere at vedkommende kommer tilbake som minister for et annet departement. Smith er av samme oppfatning:

En av de mulighetene som konstitusjonelt vil være helt akseptable, er at Solberg godtar mistillit mot Listhaug alene, men at Listhaugs søknad om avskjed ikke bare blir innvilget i neste statsråd, men at hun samtidig blir utnevnt som statsråd for et annet departement.

Professor Høgberg er uenig

Professor Benedikte Moltumyr Høgberg, Sands kollega på Institutt for offentlig rett ved UiO, deler heller ikke Vinjes tolkning. Hun skriver i en e-post til Faktisk.no at Grunnloven § 12 gir statsministeren rett til å utnevne statsråder og organisere regjeringen og departementene uavhengig av øvrige statsmakter, men:

Paragrafen er imidlertid ikke til hinder for at noen forsøker å påvirke statsministerens valg. Stortingets rett til å stille mistillit mot en enkelt statsråd etter § 15, vil således kunne utgjøre et kraftig pressmiddel – og det er helt legitimt.

I likhet med professor Holmøyvik, tror Høgberg at Vinje blander sammen § 15 med den gamle paragrafen om riksrett i § 86, der det sto at man bare kunne reise riksrett mot regjeringsmedlemmer for feil de hadde begått i sitt embete. Hun skriver:

Men det er riksrett, og handler ikke om mistillit. Dessuten er riksrettparagrafen endret i 2007, slik at det nå står at den som bryter sine konstitusjonelle plikter, kan stilles for riksrett. Å gå av som følge av mistillit er en konstitusjonell plikt – går man ikke av kan man tiltales og straffes av riksretten.

Professor Graver: – Ikke juss

Hans Petter Graver, professor og tidligere dekan ved Det juridiske fakultet ved UiO, mener heller ikke Støres uttalelser er grunnlovsstridige. Han er imidlertid usikker på om dette er faktapåstand, som kan sjekkes den eller andre veien.

Det er klart riktig, som Holmøyvik sier, at opposisjonen ikke trenger noen begrunnelse for sin mistillit, og at de kan stille betingelser for at de skal kunne ha tillit. På den annen side kan ikke Stortinget rettslig sett instruere statsministeren om sammensetning av regjeringen.

Graver mener derfor at regjeringen «med rette» kan si at de oppfatter Støres betingelse som utidig:

Det juridiske spørsmålet blir om det er konstitusjonelt betenkelig om opposisjonen bruker mistillitsforslag som middel til å presse frem en løsning som de etter grunnloven ikke kan instruere om. Dette kan man ha delte meninger om etter mitt syn – hva som er konstitusjonelt betenkelig er ikke først og fremst spørsmål om juss eller fakta.

Tilsvar

Eirik Vinje skriver følgende i sitt tilsvar til Faktisk.no:

Det ser ut som det delvis er en skinndiskusjon her, og at premissene er uklare, og diskutable. Jeg kan ikke se at jeg har sagt eller ment at det kreves noen begrunnelse for mistillit. Det har jeg aldri skrevet, og det mener jeg heller ikke.

Opposisjonen kan i utgangspunktet erklære mistillit av hvilken som helst grunn, og de trenger heller ikke begrunne det. Det følger av Grunnloven § 15.

Min påstand er imidlertid at det er i strid med Grl. § 12 annet ledd at man søker å påvirke plasseringen av statsråder med trussel om mistillit. Det er ikke mistillitsforslaget som sådan som er på kant med Grunnloven, men bruken av mistillitsforslaget som pressmiddel.

For øvrig mener jeg at det faktiske grunnlaget for min uttalelse er feil. Jeg har oppfattet det slik at Gahr Støre aktivt har påvirket Regjeringen for å gi Listhaug en ny ministerpost. Slik saken er referert er det ikke bare et passivt svar om at man kan akseptere Listhaug i en annen stilling.

Det er en viktig nyanse, og avgjørende for mitt synspunkt. Det kan se ut som om i hvert fall noen av professorene ovenfor legger til grunn at det ikke har vært noen aktiv påvirkning fra, men at det kun har vært «nevnt» at Listhaug kunne skifte departement.

Jeg ser ellers at Graver mener at fremgangsmåten er «konstitusjonelt betenkelig», og stiller spørsmålet mer åpent, og han er den eneste av professorene som har uttalt seg på samme forutsetning som meg. Ellers er jeg enig med ham i at dette handler om juridiske oppfatninger og vurderinger, som ikke kan stemples som faktisk feilaktige.

Benedikte Moltumyr Høgberg har ellers misforstått siste delen av min FB-post som knytter seg til Listhaugs embetshandlinger som minister. Her gir jeg uttrykk for min politiske betraktninger, og ikke min juridiske. Poenget er at jeg synes det er rart at opposisjonen godtar Listhaug i en annen post enn justisminister ettersom det ikke er hennes embetshandlinger de kritiserer, men hennes generelle karakter på bakgrunn av en FB-melding der hun ikke opptrådte som justisminister. Det er da ikke logisk at mistilliten ikke er generell, men kun retter seg mot jobben som justisminister. Juridisk sett står imidlertid opposisjonen fritt til å gjøre dette. De kan erklære mistillit på grunnlag av at de ikke liker fargen på kjolen hennes eller Listhaugs musikksmak. Men særlig rasjonelt fremstår det jo ikke.

Men muligvis mener dere at mine politiske meninger også er «faktisk feil».

Det er ellers beklagelig at jeg ikke får mulighet til å gå i dybden her siden dere skal ha dette før fem.