Justis­mi­nis­teren har ikke dekning for å påstå at medisinsk kastrering har gitt gode resultater

To uker før valget resirkulerte justisminister Per-Willy Amundsen en gammel Frp-sak. Allerede i 1991 foreslo daværende nestleder Jan Simonsen kjemisk tvangskastrering av personer som var dømt for seksuelle overgrep mot barn. Siden da har Frp fremmet det samme forslaget gjentatte ganger.

Sist ut var altså Amundsen. I et intervju med TV 2 sier statsråden at han mener det er på tide å vurdere å innføre medisinsk kastrering av personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn. Det innebærer at de får hormonbehandling for å dempe sexlysten, noe som kan bidra til å forebygge nye overgrep. Effekten av medisinsk kastrering opphører seks–ni måneder etter at behandlingen avsluttes.

Amundsen viser til Danmark, hvor frivillig medisinsk kastrering har blitt testet ut. Den norske justisministeren mener imidlertid at man bør vurdere å gå enda lengre her til lands. Til TV 2 sier han:

Selvfølgelig snakker vi tvang. Men gjerne også frivillig. Jeg mener dette må inn som dom, at man dømmes til medisinsk kastrering.

Justisministeren understreker at forslaget selvsagt må utredes, men tar også til orde for vurdere tvangskastrering av overgripere som er dømt for første gang. Han begrunner forslaget slik:

Medisinsk kastrering har gitt gode resultater, og det vil redde barn.

– Ingen vitenskapelig dokumentasjon

Ifølge Amundsen har altså medisinsk kastrering gitt gode resultater, og det er denne påstanden vi skal faktasjekke. I saken hvor statsråden kommer med forslaget, har TV 2 også intervjuet psykologspesialist og forsker Pål Grøndahl. Han er ikke enig i Amundsens påstand og sier i intervjuet:

Jeg har ikke sett noen vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk har god effekt over lang tid.

Mens justisministeren hevder at medisinsk kastrering av overgripere har gitt gode resultater, mener altså den mye brukte rettspsykologen at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på effekten av å dømme overgripere til tvungen medisinsk behandling.

Når Faktisk.no spør Amundsen om hva han baserer påstanden sin på, får vi e-post fra hans politiske rådgiver, Arne-Petter Lorentzen (Frp). Han viser til to ting:

1. En dansk rapport fra 2006.
2. Et sitat en psykiatriprofessor kom med til NTB i 2003.

Frivillig behandling siden 1989

Den danske rapporten beskriver hvordan innsatte i Anstalten ved Herstedvester siden 1989 har fått tilbud om det de kaller «kjønnsdriftsdempende medisinsk behandling», som er det samme som medisinsk kastrering. I dette fengselet soner de hardest belastede sedelighetsforbryterne og forvaringsdømte fangene i Danmark.

Tilbudet om medisinering har hele tiden vært frivillig, og i perioden 1989–2006 fikk 48 personer denne formen for behandling. 36 av dem var med i den empiriske undersøkelsen som ledet fram til rapporten Amundsen henviser til.

I undersøkelsen ble de 36 personene som hadde fått behandling med medisiner satt opp mot 73 andre innsatte i det samme fengselet. Begge grupper sonet dommer for alvorlige sedelighetsforbrytelser, men forfatterne av rapporten er klare på at gruppene ikke er direkte sammenlignbare.

Målet med undersøkelsen var blant annet å finne ut hvordan tilbakefallsprosenten var i begge gruppene.

– Uhyre effektiv behandlingsform

Personene i undersøkelsen ble fulgt fra 1989/2000 til 2004. I 2004 hadde 18 av de 36 i behandlingsgruppen både avsluttet behandlingen og blitt løslatt fra fengsel. To av dem (11 prosent) hadde begått nye sedelighetsforbrytelser i løpet av perioden.

Det var også nedsatt en kontrollgruppe, som besto av tre personer som ikke ønsket medisinsk behandling og én som avsluttet behandlingen etter bare noen måneder. I denne gruppen hadde tre av fire (75 prosent) begått ny sedelighetskriminalitet i 2004.

Av de 73 innsatte i sammenligningsgruppen, var 52 løslatt og tilnærmet sammenlignbare i 2004. Av disse hadde 13 personer (25 prosent) begått nye sedelighetsforbrytelser i løpet av perioden. Selv om forfatterne av rapporten er varsomme med å sammenligne gruppene direkte, konkluderes det likevel med at den medisinske behandlingen gir gode resultater:

Den kjønnsdriftsdempende medisinske behandlingen må vurderes å være en uhyre effektiv behandlingsform for å forebygge tilbakefall blant farlige sedelighetsforbrytere med risiko for gjentagelse.

Her er det viktig å huske at det for disse domfelte dreide seg om frivillig behandling. De kunne selv velge om de ønsket behandling eller ikke. Amundsens forslag er at overgripere skal kunne dømmes til medisinsk kastrering, altså at de skal kunne tvinges til det.

Ny studie kommer

Mens rapporten Amundsen viser til er 11 år gammel, opplyser Kriminalforsorgen i Danmark at det har blitt gjort en ny studie som fortsatt ikke er publisert. Overlege i kirurgi og urologi, Hans Colstrup, har blant annet kartlagt tilbakefallsprosenten for alle de 60 sedelighetsforbryterne som har blitt medisinsk kastrert i Danmark i perioden 1989–2013. Han opplyser følgende til Faktisk.no:

• 14 av mennene hadde fått nye dommer etter å ha blitt løslatt fra fengselet. 7 av dem var dømt for seksuell kriminalitet.
• 32 av de 60 fikk fortsatt behandling. Av dem hadde 2 fått nye sedelighetsdommer.
• Blant de 28 som hadde sluttet med behandling, var 5 dømt for fullbyrdet voldtekt.

Colstrup viser til at han har 468 år med observasjon av overgripere som var løslatt fra fengsel og fortsatt i behandling. I denne gruppen var det årlige tilbakefallet på 4 prosent. Blant dem som har sluttet med behandling, har Colstrup 127 år med observasjon. I denne gruppen lå tilbakefallet på 27 prosent. I en e-post til Faktisk.no skriver Colstrup:

Per observasjonsår er altså tilbakefallsprosenten nesten sju ganger større blant dem som har sluttet med behandling sammenlignet med dem som fortsatt er i behandling.

Jeg synes at et samlet tilbakefall på omkring 12 prosent i denne svært tunge gruppen er godt. Om det er godt nok, må være et samfunnsspørsmål. Jeg mener at resultatene for dem som blir i behandling er riktig gode. 

I intervjuet med TV 2 viser Amundsen også til Sverige som et eksempel. I fjor høst satte Karolinska Institutet i gang et forsøk med preventiv behandling av pedofile. Hovedansvarlig for studien, Christoffer Rahm, opplyser til Faktisk.no at det foreløpig ikke foreligger noen resultater. Også her dreier det seg om frivillig medisinsk behandling.

Ikke vitenskapelig standard

Psykologspesialist Pål Grøndahl hadde ikke lest den danske rapporten fra 2006 før han fikk den oversendt av Faktisk.no. Grøndahl synes rapporten er interessant, men har flere innvendinger:

• Dokumentasjonen er gammel.
• Rapporten omhandler frivillig behandling, og ikke tvangsbehandling, slik Amundsen foreslår.
• Personene i undersøkelsen er ikke tilfeldig utvalgte og tilfredsstiller ikke vitenskapelige kriterier til randomiserte studier. Rapporten er derfor heller ikke med i vitenskapelige oversikter.

Grøndahl viser til to oversiktsstudier hvor forskerne har gått gjennom tilgjengelige studier av effekten av psykologisk og hormonell behandling av overgripere. Verken den svenske studien eller den tyske fant noen studier av hormonell behandling som tilfredsstilte minimumskravene til vitenskapelig arbeid.

Det største problemet med Amundsens påstand, er ifølge Grøndahl likevel at statsråden foreslår å tvinge overgrepsdømte til medisinsk behandling:

Jeg kjenner ikke til noen studier hvor man har tillatt tvangsbehandling og sett på effekten av det. Derfor lurer jeg på hvor Amundsen har det fra når han sier at medisinsk kastrering har gitt gode resultater.

14 år gammelt sitat

I tillegg til den danske rapporten viser justisministeren til et 14 år gammelt sitat publisert i VG som dokumentasjon for påstanden sin. I 2003 skrev NTB om utprøving av hormonbehandling på overgrepsdømte i Norge. Daværende professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, Per Høglend, ble sitert på følgende:

Prøveprosjekter i flere europeiske land viser at tilbakefallsprosenten går betraktelig ned etter hormonbehandling.

Ifølge NTB-saken hadde både Sverige, Danmark, Canada, Tsjekkia og England gjennomført prøveprosjekter med kjemisk kastrering. Ifølge artikkelen ble det på oppdrag fra Helse- og sosialdepartementet samlet forskning om temaet.

Faktisk.no har spurt Helse- og omsorgsdepartementet, som det heter i dag, om det ble laget en rapport om dette. Departementet henviser Faktisk.no videre til Helsetilsynet, som ber oss kontakte Helsedirektoratet. Der har det i løpet av fire dager ikke vært mulig å finne noen dokumenter om det norske prøveprosjektet.

Ingen norsk forskning

Stortinget vedtok å prøve ut medisinsk kastrering i Norge i 1998, men på grunn av rekrutteringsproblemer kom ikke forsøket i gang før i 2005. Jim Aage Nøttestad, som var ansvarlig for prosjektet på Brøset sikkerhetsavdeling og kompetansesenter i Trondheim, har gått bort, men hans kollega Svein Øverland husker det godt:

Det var et modellforsøk med et svært begrenset antall pasienter. Etter det jeg vet var det ikke snakk om noe tilbakefall for dem, men det var så få pasienter, at her er det ikke snakk om forskning.

Øverland er psykologspesialist både inne barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi. Han jobber i dag som seksjonsjef ved Sentral Fagenhet for tvungen omsorg, Avdeling Brøset, St. Olavs hospital, og som rådgiver ved Forvaringsavdelingen i Trondheim fengsel.

Til Faktisk.no forteller Øverland at han fire–fem ganger i året blir kontaktet av overgrepsdømte som selv ønsker å prøve ut behandling med hormoner. Noen får ja, men det finnes per i dag ikke noe organisert utprøving av dette i Norge, ifølge Øverland. Han karakteriserer justisministerens forslag slik:

Jeg tror ikke politikerne vet hva de snakker om når de foreslår dette. Man trenger ikke ereksjon for å begå overgrep mot barn, og effekten av behandlingen kan enkelt oppheves ved å gå ut og kjøpe litt testosteron.

Men resultatene fra Danmark med frivillig kastrasjon viser gode resultater. Jeg mener frivillig behandling av de «verste» overgriperne bør utprøves også i Norge. Det må imidlertid gjøres med et godt opplegg under soning og etter løslatelse.

Tilsvar

Faktisk.no har konkludert med at det ikke er sikkert om påstanden til Per-Willy Amundsen stemmer. Han har fått mulighet til å kommentere konklusjonen, men det har han ikke gjort. Hans politiske rådgiver, Arne-Petter Lorentzen, skriver følgende på vegne av Amundsen i en e-post:

Tall fra Danmark viser at den medisinske behandlingen av overgripere fungerer. Hvis det er mulig å redde ett barn fra overgrep, mener jeg det er verdt å snu alle steiner for å finne alternative løsninger. Derfor mener jeg at dette er verdt å vurdere.

Faktisk.no har kontaktet Amundsen på nytt for å få en kommentar på konklusjonen. Den henvendelsen har han foreløpig ikke svart på.